Skilsmisseavtalen ble endelig signert mens David sonet dommen. Jeg fikk beholde alt. Hus, eiendommer, investeringer. Det var ikke engang en kamp lenger. Hans advokat rådet ham til å signere alt for å unngå ytterligere juridiske problemer. Det var en formellitet. Jeg hadde vunnet krigen før den egentlig hadde begynt. Helena var strålende fornøyd med utfallet. «Dette er en presedens,» sa hun. «Andre kvinner vil bruke dette som et eksempel.»
Jeg signerte papirene med en rolig hånd. Det var ingen bitterhet i signaturen min, bare en avslutning. Jeg var ikke lenger fru Thompson. Jeg var Camille igjen. Etternavnet mitt var min egen identitet, ikke en tilføyelse til en manns. Jeg gikk ut av advokatkontoret og inn i en ny tilværelse. Jeg var rikere enn før, ikke bare i penger, men i visdom. Jeg visste nå hva jeg var verdt, og jeg ville aldri la noen undervurdere meg igjen.
Kapittel 16: Offentlig ydmykelse
Davids navn ble slettet fra alle styreverv han hadde hatt. Bedriftene han hadde vært involvert i distanserte seg raskt fra ham. Han ble et eksempel i businesskretser på hva man ikke skal gjøre. «Gjør ikke en Thompson,» ble et uttrykk som begynte å brukes internt i noen firmaer. Det betydde å undervurdere partneren sin og tro at man kan lure seg til suksess. Hans arv var ikke en bedrift eller en formue, men en advarsel.
Jeg leste om det i avisen en dag og smilte svakt. Det var ikke ondsinnet, det var bare en observasjon. Makt korrumperer, men konsekvensene renser. Samfunnet hadde spydd ham ut, og det var bra for samfunnet. Jeg fortsatte å bygge min egen bedrift, ReedTech, med nye etiske retningslinjer. Vi skulle være det motsatte av Davids selskap. Åpenhet, integritet og respekt skulle være våre grunnpilarer. Det var slik jeg æret min egen reise.
Kapittel 17: Skilsmissepapirene
Da skilsmissepapirene var endelig arkivert, følte jeg en fysisk lettelse i kroppen. Det var som om en vekt jeg hadde båret på i måneder endelig var løftet. Jeg dro til huset vi hadde delt en siste gang for å hente de siste tingene mine. Det føles tomt nå, som et skall. Jeg tok med meg bilder av meg selv før jeg møtte ham, for å minne meg på hvem jeg var før alt dette skjedde. Jeg etterlot meg resten.
Huset ble solgt kort tid etter. Jeg ville ikke ha det. Det var for mange minner i veggene. Kjøperen var en ung familie som så lykkelig ut da de så på huset. Jeg håpet de ville få mer glede av det enn vi hadde fått. Jeg så på dem fra gaten da jeg kjørte forbi. De holdt hverandre i hendene. Det var et vakkert syn. Kjærlighet finnes, men den må bygges på sannhet. Jeg ønsket dem alt godt, og så kjørte jeg videre mot mitt nye liv.
