Da middagen endelig var over, skyndte jeg meg å rydde bordet. "Takk for maten," sa Will og reiste seg. "Vi må dra tidlig i morgen." Jeg omfavnet ham litt for lenge. "Jeg elsker deg," hvisket jeg i øret hans. "Pass på deg selv." Han lo og kysset meg på kinnet. "Slapp av, mor. Det går bra." Da de gikk ut døren, så jeg på Claire en siste gang. Hun vinket vennlig. Jeg vinkte ikke tilbake. Jeg låste døren bak dem og lentet meg mot den. Husket var stille, men hodet mitt var fullt av støy.
Jeg gikk inn i stuen og satte meg i mors gamle lenestol. Den luktet fortsatt litt av henne, av lavendel og gammelt treverk. Jeg tok frem telefonen og så på klokken. Det var ni om kvelden. For sent å ringe noen, men jeg kunne ikke vente. Jeg måtte vite hvem Claires mor var. Hvis hun het det jeg trodde hun het, så var dette ikke bare tyveri. Det var noe mye mørkere. Jeg tok frem en gammel adressebok fra skuffen. Papiret var gult og sprøtt. Jeg lette etter navnet jeg håpet jeg ikke skulle finne.
Kapittel 4
Den Savnede Søsteren
Jeg fant navnet på side tre. Susan. Min yngre søster. Vi hadde ikke snakket sammen på tjue år. Ikke siden mor døde. Susan hadde alltid vært sjalu på meg. Hun mente mor elsket meg høyest. Da mor testamenterte halskjeden til meg i sin siste vilje, hadde Susan blitt rasende. Hun hadde skreket at den tilhørte familien, ikke bare meg. Da jeg fortalte henne at den skulle begraves med mor, hadde hun sett på meg som om jeg var gal. "Du kaster bort arven vår," hadde hun sagt. Jeg hadde ikke sett henne siden begravelsen.
Hånden min skalv da jeg tastet inn nummeret. Det ringte mange ganger. Jeg var i ferd med å legge på da noen svarte. "Hallo?" Stemmen var hes, som om hun hadde sovet. "Susan?" sa jeg. Det ble stille i andre enden. "Hva vil du?" spurte hun til slutt. Stemmen hennes var kald, akkurat som jeg husket den. "Jeg trenger å spørre deg om noe," sa jeg. "Det haster." Susan lo kort. "Du trenger alltid noe. Hva er det denne gangen?" Jeg tok et dypt pust. "Har du Claires halskjede?"
Kapittel 5
Susans Tilståelse
Stillheten som fulgte var tyngre enn noen jeg hadde hørt før. Jeg kunne høre Susans pust i andre enden, langsom og beregnende. "Claire er min datter," sa hun til slutt. "Og halskjeden tilhører henne nå." Jeg kjente hvordan blodet frøs i årene mine. "Den tilhørte mor," sa jeg. "Og mor er død. Den skulle begraves med henne." "Mor er død," sa Susan. "Men jeg er ikke det. Og jeg trenger arven mer enn du gjør." Hun innrømmet det uten anger. Hun hadde gravd opp mor. Eller kanskje hadde hun tatt den før kisten ble lukket? Uansett hva, hadde hun stjålet fra de døde.
"Du gravde henne opp?" hvisket jeg, og kvalmen steg opp i halsen. "Ikke vær så dramatisk," sa Susan. "Jeg tok den den natten. Før begravelsen. Du var så opptatt med å gråte at du ikke la merke til noe." Jeg la på telefonen. Jeg kunne ikke høre mer. Jeg la telefonen fra meg og begynte å gråte. Det var ikke bare sorg. Det var sinne. Hun hadde stjålet min mors siste ønske. Hun hadde solgt arven til sin egen datter. Og nå skulle sønnen min gifte seg med sin egen kusine. Jeg reiste meg opp. Jeg kunne ikke la dette skje.
