Jeg satt opp hele natten og tenkte. Will og Claire var kusiner. Første grads kusiner. De delte besteforeldre. Hvis de giftet seg, ville det ikke bare være sosialt akseptert i noen kretser, det ville være biologisk risikabelt. Men viktigere enn det var løgnen. Claire visste kanskje ikke hvem hun var. Susan hadde kanskje aldri fortalt henne sannheten om faren hennes eller bestemor. Eller kanskje visste hun det og brydde seg ikke? Jeg måtte snakke med Will. Jeg måtte fortelle ham sannheten før det var for sent. Men hvordan sier man til sønnen sin at kjærligheten i livet hans er blodet hans?
Jeg ventet til morgenen. Jeg ventet til Will ringte meg som han pleide hver søndag. "Hei mor," sa han glad. "Takk for i går. Claire elsket maten." Jeg lukket øynene. "Will," sa jeg. "Vi må snakke. Det er viktig." Han merket tonen i stemmen min. "Er alt i orden? Er du syk?" "Nei," sa jeg. "Men det er noe du må vite. Om Claire. Om familien hennes." Jeg hørte han sukket. "Mor, ikke begynn igjen. Vi har snakket om dette. Jeg elsker henne." "Det er ikke om jeg liker henne," sa jeg. "Det er om hvem hun er."
Kapittel 7
Samtalen Med Will
Jeg ba ham komme over. Alene. Uten Claire. Det tok en time før han kom. Da han satte seg i stuen, så han bekymret ut. "Hva er det?" spurte han. Jeg la adresseboken på bordet foran ham. "Denne halskjeden," sa jeg. "Den tilhørte min mor. Din bestemor. Den ble begravet med henne for tjuefem år siden." Will så forvirret ut. "Claire sa den var fra hennes mor." "Ja," sa jeg. "Og Claires mor er min søster. Susan." Will rynket pannen. "Og? Det betyr jo bare at hun er tanten din. Det er ikke noe galt i det." Jeg ristet på hodet. "Det er mer enn sånn."
"Susan og jeg har ikke snakket sammen på tjue år," fortsatte jeg. "Fordi hun stjal halskjeden fra mors grav. Hun tok den før vi senket kisten." Will ble blek. "Hva sier du?" "Jeg sier at din forlovede bærer på stjålet gods fra en grav." Will reiste seg opp. "Det kan ikke være sant. Claire ville aldri..." "Kanskje hun ikke vet det," sa jeg. "Men Susan vet det. Og Susan er Claires mor." Will sank ned i stolen igjen. Han så ut som om han hadde blitt slått. "Hva betyr dette for oss?" spurte han lavt. "Det betyr at du må finne ut hvem Claire egentlig er," sa jeg. "Før du gifter deg med henne."
Kapittel 8
Will Velger
Will satt stille i lang tid. Han stirret på adresseboken som om den var en bombe. "Jeg må snakke med Claire," sa han til slutt. "Jeg må høre hennes side av historien." "Vær forsiktig," sa jeg. "Hun kan vite om det. Eller hun kan være like overrasket som deg." Han nikket og reiste seg. "Jeg kommer tilbake," sa han. Da han gikk, følte jeg meg tom. Jeg hadde gjort det jeg måtte. Jeg hadde fortalt sannheten. Nå var det opp til ham å håndtere den. Jeg gikk ut på kjøkkenet og begynte å vaske opp tallerkenene fra i går. Det var en mekanisk bevegelse. Det hjalp meg å tenke på noe annet enn smerten.
Timene gikk. Solen gikk ned. Telefonen ringte ikke. Jeg begynte å bekymre meg. Hadde Will konfrontert henne? Hadde de kranglet? Eller hadde han valgt henne uansett? Jeg visste hvor mye han elsket henne. Kjærlighet kan gjøre folk blinde. Jeg håpet at sannheten ville være sterkere enn kjærligheten denne gangen. Jeg satte meg i sofaen og ventet. Jeg lot lyset være på. Jeg ventet på et tegn. På en melding. På en samtale. Men telefonen forble stille. Natten falt på, og huset ble mørkt. Jeg sov ikke. Jeg lyttet bare etter lyden av bilen hans i innkjørselen.
