Inni boksen lå det ikke gullbarrer eller aksjeporteføljer som jeg hadde fryktet eller håpet på. Det lå en bunke med konvolutter, bundet sammen med et rødt silkebånd som hadde bleknet med tiden. Oppå bunken lå et enkelt fotografi i svart-hvitt. Jeg tok det opp med skjelvende fingre. Det viste en ung kvinne som holdt en liten gutt i armene. Kvinnen smilte, men øynene hennes så triste ut. På baksiden stod det skrevet med Bobs håndskrift: «Sarah og Leo, 1985.»
1985. Det var fem år før jeg møtte Bob. Jeg kjente en kald vind blåse gjennom meg, selv om vi var dypt inne i et bankhvelv uten vinduer. Under fotografiet lå det en dagbok, innbundet i slitt skinn. Jeg åpnet den tilfeldig og leste en setning: «Jeg kan ikke fortelle Maggie. Det ville knuse henne. Men jeg kan ikke forlate dem heller.» Hjertet mitt begynte å hamre mot ribbeina. Hvem var Sarah? Og hvem var Leo? Og hvorfor hadde Bob holdt dem skjult for meg i hele vårt liv sammen?
Kapittel 4: David venter utenfor
Jeg ble sittende i hvelvet i nesten en time, mens Linda sto høflig ved døren og ga meg privatliv. Da jeg endelig kom ut, var David ventet på meg i bilen utenfor. Han så på ansiktet mitt og visste med en gang at jeg hadde funnet noe. «Mamma?» spurte han og lente seg over setet. «Hva var der?» Jeg rakte ham fotografiet uten å si et ord. Han studerte det lenge, snudde det over og leste datoen. Ansiktet hans endret seg fra bekymring til forvirring, og deretter til en dyp, stille sinne.
«Han hadde en annen familie,» sa David lavt, mer til seg selv enn til meg. «Eller kanskje...» Han stoppet seg selv. «Vi vet ikke alt ennå, David,» sa jeg, selv om stemmen min manglet overbevisning. «Vi vet at han sendte penger til dem. Hver tirsdag. I 38 år.» David slo hånden i rattet, en gang, hardt. «Han lurte oss, mamma. Han tok fra oss pensjonen vår for å gi til henne.» Jeg la en hånd på armen hans. «Eller så beskyttet han noen. Vi må finne ut sannheten før vi dømmer ham.»
Kapittel 5: Adressen på konvolutten
Tilbake i bilen gikk jeg gjennom konvoluttene fra safen. De fleste var tomme, men en av dem hadde en adresse trykt på baksiden. Det var en adresse i en liten by tre timer nord for oss, en plass vi aldri hadde besøkt sammen. Bob hadde alltid sagt at han ikke likte å reise, at han foretrakk tryggheten i hjemmet vårt. Men hver tirsdag i 38 år hadde han altså reist, eller i hvert fall sendt noe, til dette stedet. Jeg tastet adressen inn på GPS-en i bilen.
«Skal vi dra dit?» spurte David. Han så ikke ut som om han ville, men han visste at vi måtte. «Jeg trenger å se hvem hun er,» sa jeg. «Jeg trenger å se om han elsket henne mer enn meg.» Det var en fryktelig tanke å tenke, men den lot seg ikke dytte vekk. Vi kjørte i stillhet de første timene, hver av oss fanget i våre egne tanker om mannen vi hadde mistet. Veien slynget seg gjennom skogkledde åser, og jeg lurte på om Bob hadde kjørt denne veien tusen ganger alene.
