Byen var liten, nesten for liten til å ha en egen postadresse. Husene var gamle, mange trengte maling, og gatene var stille. GPS-en ledet oss til et lite gult hus i enden av en blindvei. Hagen var velstelt, med blomster som fortsatt sto i blom til tross for høsten. Det var et hjem som ble passet på, et hjem som betyr noe for noen. Jeg kjente en klump i halsen da vi stoppet bilen. Dette så ut som et sted hvor en familie bodde, ikke et sted for en affære.
David slo av motoren. «Jeg går med deg inn,» sa han bestemt. «Du skal ikke gjøre dette alene.» Jeg nikket takknemlig. Vi gikk opp trappen til verandaen. Døren var malt i en blåfarge som skallet litt av. Jeg ringte på ringeklokken. Den lagde en gammel, mekanisk lyd inne i huset. Jeg ventet, og hjertet mitt banket så høyt at jeg trodde de kunne høre det inne i huset. Ingen åpnet med en gang. Jeg vurderte å snu, men da hørte jeg fottrinn innenfor.
Kapittel 7: Kvinnen i døren
Døren åpnet seg sakte. Kvinnen som sto der var eldre nå, håret var grått og ansiktet furet av år og bekymring. Men jeg kjente henne igjen fra fotografiet. Det var Sarah. Hun så på meg, og jeg så gjenkjennelsen lyse opp i øynene hennes, fulgt umiddelbart av sorg. «Du må være Maggie,» sa hun mykt. Stemmen hennes var sliten, men vennlig. Jeg kunne ikke snakke. Jeg bare sto der og stirret på henne, på kvinnen som hadde hatt en del av mannen min i nesten fire tiår.
«Kom inn,» sa hun og trakk seg til side. «Jeg har ventet på denne dagen.» Ordene hennes sjokkerte meg ut av tausheten. «Ventet?» hvisket jeg. Vi gikk inn i stuen. Det var enkelt innredet, men rent. På veggen hang det flere bilder av Bob, alene og sammen med en gutt som nå var en voksen mann. «Bob fortalte meg at du ville komme en dag,» sa Sarah og pekte på en stol. «Han sa at hvis noe skjedde med ham, skulle jeg fortelle deg sannheten.» Jeg satte meg ned, bena mine ville ikke bære meg lenger.
Kapittel 8: Gutten på bildet
«Hvor er Leo?» spurte jeg, og stemmen min var bare en hvisking. Sarah så ned på hendene sine som lå foldet i fanget. «Leo er ikke her lenger, Maggie,» sa hun. «Han døde for tre år siden.» Luften gikk ut av lungene mine. En sønn. Bob hadde en sønn som var død. «Han var syk,» fortsatte Sarah. «Han fødtes med en hjertefeil. Legene sa han ikke ville leve lenge. Bob fant ut om det året før han møtte deg.» Jeg kjente tårene presse på, men jeg klarte å holde dem tilbake. «Og han valgte deg likevel?»
Sarah ristet på hodet. «Han valgte ikke mellom oss, Maggie. Han prøvde å redde begge. Han giftet seg med deg fordi han elsket deg, men han nektet å forlate sønnen sin som trengte ham.» Hun reiste seg og gikk bort til en hylle. Hun tok ned en eske. «Han sendte penger hver tirsdag for å betale for Leos medisiner, for operasjonene, for alt som holdt ham i live litt lenger.» Jeg så på bildene på veggen. Leo så lykkelig ut på mange av dem. Bob hadde gitt ham det livet.
