Jeg tente en liten fyrstikk og holdt den nær låsen. Metallet var rustet, men med en stein klarte jeg å brekke låsen forsiktig av. Lokket åpnet seg med et knirk som hørtes ut som et skrik i stillheten. Inni lå det ikke gull eller juveler som jeg hadde fryktet eller håpet på. Det lå en bunke med dokumenter innpakket i oljeklut, og en stor konvolutt med kontanter. Pengene var gamle sedler, men verdien var åpenbar. Det var nok til å starte på nytt. Men det var papirene som fikk meg til å stivne.
Jeg tok opp det øverste dokumentet. Det var et skjøte. Et skjøte til det gamle huset mitt. Det var datert dagen før bestefar døde. Han hadde aldri overført huset til moren min. Han hadde gjemt det her. Det betydde at moren min hadde solgt et hus hun ikke eide. Hun hadde begått svindel. Og jeg hadde sittet i fengsel mens hun levde i luksus på pengene fra salget av min arv. Sinnet begynte å koke i meg, varmere enn den lille flammen fra fyrstikken.
Kapittel 4
Brevet Fra Bestefar
Under skjøtet lå det et brev. Håndskriften var skjelvende, skrevet i hasteverk. "Kjære barnebarn," sto det. "Hvis du leser dette, har jeg ikke klart å fortelle deg sannheten før jeg døde. Din mor har alltid vært grådig. Jeg beskyttet eiendommen slik at den skulle gå til deg når du ble voksen. Men jeg fryktet hva hun ville gjøre. Vær forsiktig. Hun er ikke alene om dette." Jeg leste setningen om og om igjen. Bestefar visste. Han visste at moren min var capable of å svindle. Og han visste at jeg ville komme tilbake en dag.
Det var også et navn nevnt i brevet. En advokat. "Hvis du trenger hjelp, kontakt Mr. Henderson. Han vet om trusten." Jeg foldet sammen brevet og la det i lommen sammen med pengene. Dette var ikke bare arv. Dette var bevis. Bevis på at moren min hadde stjålet livet mitt. Jeg pakket esken ned i vesken min. Nå hadde jeg et mål. Jeg skulle ikke bare overleve. Jeg skulle kreve det som var mitt. Og jeg skulle sørge for at hun fikk straffen hun fortjente.
Kapittel 5
Flukten Fra Hulen
Jeg ventet til solen begynte å gå opp før jeg forlot hulen. Jeg måtte være forsiktig. Mannen fra i natt kunne fortsatt være i nærheten. Jeg snik meg ned fjellsiden, skjult bak busker og steiner. Den omstreifende hunden jeg hadde sett tidligere, ventet ved foten av fjellet. Den logret da den så meg, som om den visste at jeg hadde overlevd natten. Jeg ga den litt av brødet jeg hadde funnet i vesken. "Vi er i samme båt," hvisket jeg til den. Den fulgte etter meg ett stykke før den snudde tilbake mot skogen.
Jeg nådde veien uten å bli sett. En gammel lastebil kjørte forbi, og jeg vinket. Sjåføren stoppet motvillig. "Har du penger?" spurte han. Jeg tok frem en av de gamle sedlene fra esken. Han så på den, så på meg, og nikket. "Hoppe inn," sa han. Jeg satte meg i passasjersetet. "Hvor skal du?" spurte han. "Til den nye boligutviklingen på andre siden av dalen," sa jeg. Han så på meg i speilet. "Det er dyrt der. Folk som deg bor ikke der." Jeg smilte kaldt. "Jeg skal ikke bo der. Jeg skal besøke familie."
