Lastebilen slapp meg av ved inngangen til boligfeltet. Det var helt forskjellig fra det gamle nabolaget mitt. Store hus, velstelte plener, dyre biler i innkjørselen. Her bodde vinnerne. Og her bodde moren min. Jeg gikk langs gaten og lette etter husnummeret jeg hadde sett på skjøtet i esken. Det var et hjørnehus, malt i en dyr kremfarge. En ny bil sto i garasjen. Min brors bil. Jeg kjente igjen merket. Han hadde gjort det bra på bekostning av meg.
Jeg sto på andre siden av gaten og observerte. Gardinene var trukket for, men jeg kunne se lys inne. Det var tidlig på morgenen. Jeg ventet til jeg så en skygge bevege seg i vinduet. Det var moren min. Hun så eldre ut, men holdningen var den samme. Stiv. Kontrollerende. Jeg tok et dypt pust. Jeg kunne ikke bare banke på døren. Jeg trengte en plan. Jeg trengte advokaten som bestefar hadde nevnt. Men først måtte jeg konfrontere broren min. Han var den svake lenken i kjeden.
Kapittel 7
Møte Med Broren
Jeg ventet til jeg så broren min komme ut for å hente avisen. Han så sliten ut, ikke så vellykket som huset antydet. Jeg gikk over gaten før han rakk å gå inn igjen. Han stivnet da han så meg. Avisen falt ut av hånden hans. "Sarah?" hvisket han. Stemmen hans var full av sjokk. "Du skulle ikke være her." "Jeg har ingen andre steder å være," sa jeg rolig. "Og jeg har noe som tilhører deg. Eller rettere sagt, noe som tilhører meg." Han så seg nervøst rundt. "Kom ikke nærmere. Mor vil ikke ha deg her."
"Mor har ikke noe hun skal ha sagt om dette huset," sa jeg og la hånden på vesken der esken lå. "Bestefar visste hva hun ville gjøre. Han gjemte skjøtet." Broren ble blek. "Du vet ikke hva du snakker om. Mor ordnet alt legally." "Nei," sa jeg. "Hun stjal det. Og du hjalp henne." Han så på meg med en blanding av frykt og sinne. "Du ødelegger alt," sa han. "Vi har bygget et liv her." "På mitt liv," svarte jeg. "Og nå skal jeg ta det tilbake."
Kapittel 8
En Avtale I Stillhet
Broren min så seg rundt igjen. "Ikke stå her," sa han lavt. "Kom inn i garasjen. Men vær stille." Jeg fulgte etter ham inn i det kalde betongrommet. Han lukket døren bak oss. "Hva vil du ha?" spurte han. "Sannheten," sa jeg. "Og min del av arven." Han ristet på hodet. "Det er ikke noe igjen. Mor brukte pengene. Hun investerte i dette huset. Hvis du tar huset, mister vi alt." Jeg så på ham. Jeg så ikke en fiende lenger, men en mann som var fanget i morens spill. "Da må du hjelpe meg," sa jeg. "Hjelpe meg å bevise at hun svindlet."
Han lente seg mot en bil og gned seg i ansiktet. "Hun vil ødelegge meg også hvis jeg vitner mot henne." "Hun vil ødelegge deg uansett," sa jeg. "Når hun har brukt opp alt du har. Vær på min side nå, så skal jeg sørge for at du får beholde noe. Men hvis du velger henne, mister du alt." Han tenkte seg om lenge. Til slutt nikket han sakte. "Jeg har noen papirer," sa han. "Overføringer jeg aldri forstod. Jeg kan gi dem til deg." Det var første skrittet mot rettferdighet. Og broren min hadde valgt riktig side.
