Den natten sov jeg ikke. Jeg satt i kjøkkenet med en kopp kald kaffe og så på esken som lå på bordet. Hver gang huset knirket, hoppet jeg til. Jeg følte meg som en fremmed i mitt eget hjem. Veggene som en gang hadde føles trygge, virket nå tynne og skjøre. Jeg tenkte på alle gangene Daniel hadde vært borte på "forretningsreiser". Jeg hadde trodd det var for jobben hans i salg. Nå innså jeg at han hadde vært på oppdrag. Hvor mange ganger hadde han løyet til meg? Hvor mange ganger hadde han risikert livet sitt?
Jeg gikk inn til barna og sjekket at de sov. De lå trygt under dynene, pustet rolig. Jeg strøk den eldste datteren min over håret. "Jeg skal beskytte dere," hvisket jeg. "Uansett hva det krever." Jeg gikk tilbake til kjøkkenet og låste ytterdøren to ganger. Jeg trakk for gardinene. Jeg følte meg som en soldat i krig, og fienden var usynlig. Jeg visste at jeg ikke kunne bli værende her lenge. Hvis "de" visste at Daniel var død, ville de komme etter esken. Og esken lå nå i hendene mine.
Kapittel 3
Banken I Sentrum
Neste morgen dro jeg til banken som sto oppført på en av lappene i esken. Det var en liten, diskret bank i sentrum av byen, ikke den store kjeden vi vanligvis brukte. Jeg hadde med meg nøklene og passet med mitt eget navn, men også passet med et annet navn som tilhørte Daniel. Jeg følte meg som en kriminell da jeg gikk inn gjennom svingdørene. Sikkerhetsvaktene så på meg, og jeg trodde de visste hva jeg hadde i vesken. Jeg gikk bort til skranken og ba om å snakke med bestyreren.
Bestyreren, en eldre mann med grått hår, så på nøklene og deretter på meg. "Fru Jensen," sa han lavt. "Vi har ventet på deg." Jeg ble stående målløs. "Dere visste?" hvisket jeg. "Din mann var en god kunde," sa han. "Han instruerte oss om å gi deg tilgang til boks 402 når som helst, dag eller natt." Han ledet meg ned til hvelvet. Da døren til boksen åpnet, så jeg containere med kontanter. Nok til å leve resten av livet. Men også en harddisk. Det var ikke bare penger Daniel hadde gjemt; det var sannheten. Og nå var den min.
Kapittel 4
Harddisken
Jeg tok med meg harddisken hjem og plugget den inn i den bærbare datamaskinen min. Den var passordbeskyttet, men passordet sto i brevet: "Barnas navn". Jeg tastet inn de seks navnene våre, og skrivebordet åpnet seg. Filene var organisert etter dato. Det var opptak av samtaler, scannede dokumenter, og e-poster. Jeg åpnet en fil tilfeldig. Det var en samtale mellom senatoren og en oljemagnat. De snakket om bestikkelser. Om å kjøpe stemmer. Om å fjerne vitner. Jeg kjente en kulde spre seg i kroppen. Daniel hadde risikert alt for å samle dette.
Jeg så på klokken. Det var sent på kvelden. Utenfor vinduet så jeg en svart bil parkere på andre siden av gaten. Den hadde stått der i en time. Jeg slukket lyset i rommet og kikket ut gjennom en sprekk i gardinen. To menn i mørke jakker satt i bilen. De så ikke på huset, men de ventet på noe. Hjertet mitt hamret. De visste at jeg hadde harddisken. De ventet bare på rett øyeblikk. Jeg visste at jeg ikke kunne bli værende her til morgenen. Jeg måtte finne et sted å dra.
