Jeg vekket barna forsiktig. "Vi skal på en tur," sa jeg. "Pakke det viktigste dere har." De var vant til at jeg tok kommando, så de protesterte ikke. De pakket ryggsekkene sine med klær og leker. Jeg tok med meg esken, harddisken og kontantene fra bankboksen. Vi snik oss ut gjennom bakdøren mens det fortsatt var mørkt. Jeg hadde parkert bilen min i garasjen med lysene av, klar til å dra. Vi kjørte sakte ut av innkjørselen og svingte ikke inn på hovedveien med en gang. Jeg kjørte gjennom små gater for å se om vi ble fulgt.
Etter en time var jeg sikker på at vi hadde ristet av oss bilen. Jeg kjørte mot et motell i en annen by, en time unna. Det var ikke et fint sted, men det var anonymt. Jeg betalte kontant for rommet og ba om ikke å bli registrert i systemet. Barna sovnet raskt på de harde sengene, utmattet av eventyret. Jeg satt ved vinduet og så ut på parkeringsplassen. Jeg holdt harddisken i hånden. Den var tung, men den veide mer enn gull. Den var nøkkelen til frihet, eller nøkkelen til vår undergang.
Kapittel 6
Advokaten
I brevet hadde Daniel nevnt en advokat. "Hvis noe skjer, kontakt Marcus Thorne." Jeg fant nummeret hans og ringte fra en engangstelefon jeg hadde kjøpt på bensinstasjonen. Han svarte etter første signal. "Jeg har ventet på denne samtalen," sa han. "Daniel fortalte meg at du kanskje ville ringe." Jeg fortalte ham hvor vi var. "Kom ikke hit," sa han. "Jeg kommer til deg. Men vær forsiktig. Du er overvåket." En time senere ankom han i en ubetydelig bil. Han så på harddisken og nikket.
"Dette er større enn vi trodde," sa Thorne da han hadde sett på filene. "Dette kan sende halvparten av kongressen i fengsel." Han så på meg med alvorlige øyne. "De vil gjøre alt for å få dette tilbake. De har ressurser du ikke kan forestille deg." Jeg fortalte ham om bilen utenfor huset. "Da må vi gå offentlig," sa han. "Hvis du holder dette skjult, vil de jakte deg til verdens ende. Hvis du publiserer det, er du tryggere. Offentligheten er ditt skjold." Jeg nølte. Å publisere det betydde å sette barna i søkelyset. Men å skjule det betydde å leve i skyggene for alltid.
Kapittel 7
Valget
Jeg satt i motellets lille rom og tenkte. Barna mine fortjente en fremtid uten frykt. Hvis jeg ga etter for truslene, ville vi aldri være frie. De ville alltid vite hvor vi var. De ville alltid vente på at vi skulle gjøre en feil. "Vi gjør det," sa jeg til Thorne. "Vi publiserer alt." Han nikket. "Da må vi være raske. Vi sender det til tre store aviser samtidig. Og vi kontakter FBI." Jeg ringte nummeret til FBI-kontakten som sto i Daniels filer. Stemmen i andre enden var rolig og profesjonell. "Vi har ventet på dette beviset i to år," sa han. "Hold ut. Vi er på vei."
Thorne begynte å forberede filene for offentliggjøring. Han kodet dem slik at de ikke kunne spores tilbake til oss før det var for sent. Jeg så på barna som sov. De visste ikke at livet deres sto på spill. Jeg gikk bort til sengen og strøk den yngste over kinnet. "Det blir bra," hvisket jeg. "Snart er det over." Men jeg visste at før det ble bra, måtte det bli verre. Stormen måtte komme før solen kunne skinne. Og stormen var like utenfor døren.
