"Sofia," sa Miguel. "Jeg vil hjelpe deg. Men jeg kan ikke gjøre det her på gaten." Sofia så skeptisk ut. Hun hadde lært å ikke stole på voksne. "Hvorfor?" spurte hun. "Fordi du fortjener et trygt sted," svarte Miguel. "Og Emilio fortjener å vite at du er trygg." Han så på sønnen sin. Emilio så på ham med store, håpefulle øyne. "Kan hun komme hjem?" spurte Emilio. Miguel nølte. Det var et stort spørsmål. Hans kone, Elena, var streng når det gjaldt sikkerhet. Men han kunne ikke sende Sofia tilbake til gaten. "Vi kan gi deg mat i dag," sa Miguel. "Og vi kan snakke med noen som kan hjelpe deg med et sted å bo."
Sofia nikket sakte. Sulten var større enn frykten. De gikk tilbake til bilen. Da de kjørte gjennom de rike nabolagene, så Sofia ut av vinduet med undring. Hun hadde aldri sett så store hus før. Da de kom frem til Miguels hjem, sto Elena i døren. Hun så forvirret ut da hun så den skitne jenta stige ut av den dyre bilen. "Miguel, hva er dette?" spurte hun. Miguel tok en dyp pust. "Dette er Sofia. Hun trenger hjelp." Elenas ansikt stivnet. Hun forstod ikke helt situasjonen ennå, men hun så på sønnens ansikt. Hun visste at dette var viktig for ham.
Kapittel 4
Konas Reaksjon
Inne i huset satte de seg i kjøkkenet. Elena lagde mat til Sofia, men øynene hennes vandret stadig til Miguel. Da Sofia gikk på badet for å vaske seg, konfronterte Elena mannen sin. "Hva holder du på med, Miguel? Vi kan ikke bare ta inn fremmede barn. Hva med sikkerheten? Hva med oss?" Miguel la hånden på hennes. "Hun er ikke en fremmed, Elena. Hun er en venn av Emilio. Hun har ingen. Hun sover på gaten." Elena ble blek. "På gaten? Men hun er jo bare et barn." "Nettopp," sa Miguel. "Og Emilio har matet henne hver dag i tre uker uten at vi visste det. Tenk på det."
Elena satte seg ned. Hun så på sønnen sin som satt i stuen og ventet. "Han har et godt hjerte," sa hun lavt. "Ja," sa Miguel. "Men han kan ikke fikse dette alene. Vi må hjelpe ham." Elena tørket en tåre. "Ok," sa hun. "Hun kan bli i natt. Men i morgen må vi finne en løsning. Vi kan ikke adoptere henne bare sånn." Miguel nikket. Det var en start. Han visste at Elena ville mykne når hun lærte Sofia å kjenne. Hun var en god kvinne, bare forsiktig. Og akkurat nå var forsiktighet forståelig, men ikke nødvendig.
Kapittel 5
Den Første Natten
Den natten fikk Sofia sove i gjesterommet. Det var første gangen på måneder hun sov i en seng. Emilio insisterte på å gi henne noen av sine egne klær, siden hennes var for skitne. Da leggetiden kom, gikk Miguel opp for å sjekke på henne. Hun satt på sengekanten og så ut av vinduet. "Er du redd?" spurte han. Sofia nikket. "Jeg vet ikke hvor jeg hører hjemme." Miguel satte seg ved siden av henne. "I natt hører du hjemme her," sa han. "Og i morgen skal vi finne ut av resten." Sofia så på ham. "Takk," sa hun. "For maten. Og for sengen." Miguel kjente en klump i halsen. Han hadde alt, men denne jenta takket ham for det minste.
Neste morgen våknet Miguel av latter fra kjøkkenet. Elena og Emilio lagde pannekaker til Sofia. Det var en lyd han ikke hadde hørt på lenge. Ekte glede. Sofia spiste som om hun aldri skulle spise igjen. Elena så på Miguel og nikket. Hun hadde akseptert situasjonen, i hvert fall for nå. Etter frokosten ringte Miguel til en kontakt han hadde i barnevernet. Han trengte råd. Han kunne ikke bare beholde henne uten papirer. Det var ulovlig. Men han kunne ikke la henne dra tilbake til gaten heller. Det var en vanskelig balansegang mellom lov og moral.
