En sosialarbeider ved navn Maria kom samme ettermiddag. Hun snakket med Sofia i timevis. Sofia var redd i begynnelsen, men Miguel og Emilio satt i nærheten for å trygge henne. Maria lyttet nøye til historien. Hun bekreftet det Miguel fryktet: Sofia var ikke registrert noe sted. Ingen foreldre, ingen foresatte. Hun var en "usynlig" jente. "Hun må inn i systemet," sa Maria. "Vi må finne et fosterhjem." Emilio ble sint. "Nei! Hun kan bo hos oss!" Maria så på Emilio med medynk. "Det er ikke så enkelt, gutten min. Det krever papirer. Det krever tid." Miguel trådte frem. "Hvor lang tid?" spurte han.
"Måneder," sa Maria. "Kanskje år." Miguel så på Sofia. Hun så liten ut i den store stuen. "Hun kan ikke vente så lenge," sa Miguel. "Er det ingen annen måte?" Maria sukket. "Dere kan søke om akuttfosterhjem. Men det er en streng prosess. Dere må godkjennes." Miguel nikket. "Vi søker." Etter at Maria dro, satt familien i stillhet. "Vi klarer dette," sa Miguel til Elena. "Vi må klare det." Elena så bekymret ut. "Tenk på hva dette innebærer, Miguel. Vårt liv vil endre seg for alltid." "Det har det allerede," svarte Miguel. "Spørsmålet er om vi vil gjøre det riktig."
Kapittel 7
Papirarbeidet Begynner
De neste ukene var fylt av møter, intervjuer og papirer. Huset ble inspisert. Bakgrunnssjekker ble gjort. Miguel og Elena måtte svare på personlige spørsmål om økonomi, helse og fortid. Det var en invasjon av privatlivet, men de godtok det for Sofias skyld. Emilio hjalp Sofia med lekser hver ettermiddag. Hun var smart, men hun hadde gått glipp av mye skolegang. Hun tok igjen raskt. Lærerne på skolen la merke til endringen. Sofia ble renere, gladere, og hun begynte å snakke mer. Hun blomstret i tryggheten.
En kveld fant Miguel Emilio og Sofia sittende på trappen. De så på stjernene. "Tror du vi blir søsken?" spurte Sofia. Emilio tenkte seg om. "Jeg håper det," sa han. "Jeg liker å ha noen å passe på." Miguel sto i døren og lyttet. Det var ikke lenger bare veldedighet. Det var et bånd som hadde vokst seg sterkere enn blod. Han visste at uansett hva papirene sa, var disse to allerede familie. Men systemet var treigt, og Miguel kjente frustrasjonen vokse. Han ville gi Sofia trygghet nå, ikke om måneder.
Kapittel 8
En Uventet Gjester
En måned inn i prosessen banket det på døren. Det var ikke sosialarbeideren. Det var en mann i dress. Han presenterte seg som en advokat. "Jeg representerer Sofias onkel," sa mannen. Miguel ble kald. "Hun har ingen familie." "Det trodde vi også," sa advokaten. "Men en onkel har dukket opp. Han krever foreldreansvaret." Miguel kjente sinnet koke. "Hvor var han da hun bodde på gaten?" spurte han. Advokaten trakk på skuldrene. "Det er ikke mitt ansvar. Han har rettigheter." Miguel lukket døren i ansiktet på mannen. Han ringte Maria med en gang. Dette kompliserte alt. En onkel som aldri hadde brydd seg, ville nå ha jenta.
Hvorfor? Miguel visste svaret. Penger. Da nyheten spredte seg om at Miguel Fernandez, den rike forretningsmannen, tok hånd om jenta, begynte ryktene å gå. Folk trodde han hadde adoptert en arving. Onkelen ville ha tilgang til Miguels penger gjennom Sofia. Det var en grusom tanke. Miguel satte seg ned med Elena. "Vi kan ikke la ham få henne," sa Miguel. "Vi må kjempe." Elena la hånden på hans. "Da må vi gjøre det offisielt. Vi må adoptere henne. Nå." Det var en stor beslutning. Men det var den eneste måten å beskytte Sofia på.
