Nede i ballrommet prøvde Adrian å gjenvinne kontrollen. Han hvisket til Vanessa: "Du sa de var døde. Du sa du så dem synke." Vanessa ristet på hodet, og øynene hennes var vide av skrekk. "Jeg så dem bli kastet, Adrian. Jeg så ikke dem komme opp. Noen må ha reddet ham." Adrian kjente svetten piple frem i pannen. Hvis ett barn levde, kunne de andre også ha overlevd. Og hvis de andre levde, var hans hemmelighet ikke lenger trygg. Han måtte finne ut hvem fiskeren var før Victoria gjorde det.
Adrian tok frem telefonen sin under bordet og sendte en melding til en mann han hadde betalt for å holde munn i tre år. "Finn fiskeren," skrev han. "Gjør det nå." Men han visste ikke at Victoria hadde forutsett dette. Hver bevegelse han gjorde, hver samtale han ringte, ble overvåket av sikkerhetsteamet hennes. Victoria hadde ikke kommet tilbake bare for å skrike; hun hadde kommet tilbake for å jage. Og nå var jakten i gang.
Kapittel 4
Veien Til Elven
Victoria bestemte seg for å dra til Rio Grande med en gang. Hun kunne ikke vente på politiet eller byråkratiet. Hver time telte. Hun satte seg i den pansrede bilen sin sammen med Marcus og to livvakter. Under kjøreturen stirret hun ut av vinduet uten å se landskapet som suste forbi. Hun tenkte på Mateo. Hvis det var ham, hadde han levd tre år uten en mor. Han trodde kanskje han var foreldreløs. Tanken rev i hjertet hennes, men hun tvang seg selv til å holde følelsene i sjakk. Hun trengte å være sterk for ham.
"Vi er nesten fremme," sa Marcus og avbrøt tankerekken hennes. De nærmet seg den delen av elven hvor alt hadde skjedd. Regnet hadde sluttet, men jorden var fortsatt mørk og tung. Victoria kjente lukten av vann og råte, en lukt som hadde hjemsøkt marerittene hennes i tre år. Da bilen stoppet, steg hun ut. Luften var fuktig og tung. Hun så på elven som rant forbi, likegyldig til menneskenes smerte. "Hvor er han?" spurte hun. Marcus pekte mot en liten hytte lengre ned langs bredden.
Kapittel 5
Fiskerens Hytte
Hytten var enkel, bygget av gammelt tre og blikk. Røyk steg opp fra skorsteinen, et tegn på liv i ødemarken. Victoria gikk bort til døren og banket på. Ingen svarte med en gang. Hun banket igjen, hardere denne gangen. Til slutt åpnet døren seg, og en eldre mann med værbitet ansikt sto der. Han så på Victoria, deretter på de mørke bilene bak henne, og visste med en gang at dette ikke var en sosial visitt. "Hva vil dere?" spurte han med hes stemme.
"Jeg leter etter en gutt," sa Victoria rett ut. "En gutt du fant for tre år siden." Mannen stivnet. Han prøvde å lukke døren, men en av livvaktene stoppet den med foten. "Jeg vet ingenting," sa mannen og så nervøst rundt seg. Victoria trådte nærmere. "Jeg er moren hans," sa hun, og stemmen brast litt. "Hvis du har ham, vær så snill. La meg få se ham." Mannen så på henne lenge, og noe i øynene hennes må ha overbevist ham. Han sukket og trakk seg til side. "Han sover," sa han lavt. "Vær forsiktig. Han har mareritt."
