Inne i hytten luktet det av tørr fisk og urter. I et hjørne, på en smal seng, lå en liten gutt. Han sov urolig, og hendene hans knyttet seg om teppet. Victoria gikk nærmere, hvert steg føles som en evighet. Da hun kom helt bort til sengen, så hun ansiktet hans tydelig. Det var Mateo. Det var ingen tvil. Han hadde en liten arr over øyenbrynet, akkurat som han fikk da han var tre år gammel. Victoria dekket munnen med hånden for å kvele en gråt.
Hun satte seg på sengekanten og la forsiktig hånden på kinnet hans. Gutten våknet sakte. Da han åpnet øynene og så henne, ble han redd og krøp bakover. "Ikke vær redd," hvisket Victoria med tårer som rant fritt nå. "Jeg er mamma." Gutten stirret på henne, som om han prøvde å huske et ansikt fra en drøm. Så, sakte, rakk han ut en liten hånd og rørte kinden hennes. I det øyeblikket brast noe inni Victoria. Hun trakk ham inntil seg og holdt ham så hardt hun turte. "Jeg fant deg," hvisket hun. "Jeg fant deg endelig."
Kapittel 7
Sannheten Om Fiskeren
Ute i stuen satt Victoria og fiskeren, som het Elias. Han fortalte henne hva som hadde skjedd den natten. "Jeg hørte skrik," sa Elias og så ned i hendene sine. "Jeg trodde det var dyr først. Men så så jeg dem i vannet. Jeg klarte bare å redde én. Strømmen var for sterk for de andre." Victoria kjente smerten skyte gjennom kroppen ved ordene hans, men hun nikket. Hun var takknemlig for at han i det minste hadde reddet Mateo. "Hvorfor fortalte du det ikke til noen?" spurte hun.
Elias så opp, og øynene hans var fulle av frykt. "En kvinne kom til meg dagen etter. Hun ga meg penger for å tie stille. Hun sa at hvis jeg snakket, ville jeg angre." Victoria kjente blodet fryse i årene. "En kvinne?" spurte hun. "Ja," sa Elias. "Hun kalte seg Vanessa." Victoria knyttet nevene. Det var ikke nok at Adrian hadde kastet barna hennes i elven; Vanessa hadde betalt for å skjule overleveren. Det betydde at Vanessa visste at Mateo levde hele tiden. Og hun hadde latt Victoria tro at han var død.
Kapittel 8
Beviset
Victoria tok opp telefonen og ringte advokaten sin. "Jeg har vitnet," sa hun. "Og jeg har motivet." Hun ba Elias om å vitne mot Vanessa og Adrian. Han nølte først, redd for hevn, men Victoria lovte ham beskyttelse og en ny identitet hvis han trengte det. "De kan ikke skade deg hvis de er i fengsel," sa hun bestemt. Elias nikket sakte. Han hadde båret på denne hemmeligheten for lenge. Det var på tide å gjøre det rette. Victoria tok med seg Mateo ut til bilen. Han holdt hånden hennes tett, som om han var redd for å slippe taket igjen.
På veien tilbake til Houston snakket de lite. Mateo var stille, men han holdt ikke slippe hånden hennes. Victoria kjente en ny styrke vokse inni seg. Dette var ikke lenger bare om hevn. Det var om rettferdighet. Det var om å sikre at ingen andre barn skulle lide slik Mateo hadde lidd. Da de kom frem til hotellet igjen, var festen over. Gjestene hadde dratt, men Adrian og Vanessa var fortsatt der. De visste at de ikke kunne løpe. Victoria hadde kontrollen nå.
