Rettssaken mot Adrian og Vanessa startet seks måneder senere. Media var overalt, men Victoria nektet å gi intervjuer. Hun ville ikke at saken skulle handle om henne; den skulle handle om rettferdighet for barna hennes. Elias vitnet, og hans vitnemål var avgjørende. Vanessa prøvde å legge skylden på Adrian, sa at han hadde tvunget henne til å betale fiskeren. Men meldingene og bankoverføringene beviste at hun hadde handlet av egen vilje.
Dommen falt en regntung dag, akkurat som den dagen alt begynte. Adrian ble dømt til livstid uten mulighet for prøveløslatelse. Vanessa fikk 25 år for medvirkning til drap og obstruksjon av rettferdigheten. Da dommeren slo klubben i bordet, kjente Victoria en tåre trille ned kinnet. Det var ikke en tåre av sorg, men av avslutning. Kapittelet var lukket. Hun tok Mateos hånd under bordet og klemte den. "Det er over," hvisket hun. Mateo nikket. Han forstod endelig at han var trygg.
Kapittel 13
Minnesmerket
Etter rettssaken bestemte Victoria seg for å ære de fire barna som ikke overlevde. Hun kjøpte et stykke land ved elven, ikke der de døde, men et sted hvor det var fred og ro. Der reiste hun et minnesmerke av hvit marmor. På det sto navnene til de fire: Lucas, Sofia, Diego og Elena. "De skal ikke glemmes," sa Victoria til Mateo da de besøkte stedet første gang. "De er en del av oss, alltid." Mateo la en blomst ved foten av statuen. Det var en viktig ritual for dem begge.
Victoria stiftet også en organisasjon til ære for barna. Organisasjonen jobbet for å beskytte barn mot mishandling og vold i hjemmet. Hun brukte en stor del av formuen sin på dette. Pengene som Adrian hadde tjent på svindel og grådighet, ble nå brukt til å redde liv. Det var en form for rettferdighet som varmet hjertet hennes mer enn hevn noen gang kunne gjort. Hver gang et barn ble reddet gjennom organisasjonen, følte Victoria at Lucas, Sofia, Diego og Elena levde videre gjennom gjerningene.
Kapittel 14
Mateos Fremgang
Året gikk, og Mateo begynte på skolen igjen. De første dagene var vanskelige; han var redd for andre barn og ville ikke snakke. Men lærerne var varslet om situasjonen og ga ham den støtten han trengte. Sakte begynte han å åpne seg. Han fikk en venn, en gutt ved navn Leo som også likte å tegne. Da Victoria hentet ham den dagen han inviterte Leo hjem på lekedate, så hun et glimt av den gutten han hadde vært før tragedien. Det ga henne håp.
Hjemme øvde de på å stole på hverandre igjen. Victoria lærte Mateo at det var ok å være redd, men at han ikke trengte å være alene med frykten. De laget mat sammen, spilte spill og leste bøker før leggetid. Rutinene ga Mateo en følelse av trygghet han hadde manglet i tre år. Victoria lærte også av ham. Hun lærte å leve i nuet, ikke i fortiden. Mateo minnet henne hver dag om at livet fortsatt var verdt å leve, selv etter de mørkeste nettene.
