Victoria gikk inn i den tomme ballsalen med Mateo ved siden av seg. Adrian og Vanessa satt ved et bord i hjørnet, omgitt av tomme glass. Da de så Victoria, og spesielt gutten ved siden av henne, ble de sittende helt stille. Vanessa ble hvit som et laken. "Du..." stammet hun. "Du fant ham." Victoria stoppet noen meter fra dem. "Ja," sa hun rolig. "Og han fortalte meg alt om pengene du ga Elias. Om truslene." Adrian reiste seg brått opp, stolen veltet bak ham. "Dette er galskap," ropte han. "Den ungen er ikke min."
"Vi har DNA-testen klar," sa Victoria og nikket til Marcus, som holdt frem en mappe. "Og vi har vitnemål om drapsforsøk. Dere skal ikke slippe unna denne gangen." Adrian prøvde å løpe mot utgangen, men sikkerhetsvaktene stod allerede der og ventet på ham. Vanessa begynte å gråte, en hysterisk lyd som ekkoet i det store rommet. "Jeg gjorde det for deg, Adrian!" skrek hun. "Jeg gjorde det for oss!" Victoria så på dem med kald forakt. "Dere ødela en familie for grådighet. Nå skal dere miste alt."
Kapittel 10
Politiet Ankommer
Minutter senere hørte man sirener utenfor. Politiet kom inn i salen og leste opp rettighetene for Adrian og Vanessa. De ble håndjernet og ført ut. Adrian så på Victoria da de ledet ham bort. "Du har ødelagt livet mitt," sa han bittert. Victoria så på ham, og for første gang på tre år følte hun ingen smerte. Bare fred. "Nei, Adrian," sa hun. "Du ødela livet ditt selv. Jeg ryddet bare opp i rotet ditt." Da dørene lukket seg bak dem, kjente Victoria en vekt løfte seg fra skuldrene sine.
Hun snudde seg mot Mateo. Han så opp på henne med store øyne. "Er de borte nå, mamma?" spurte han forsiktig. Victoria knelte ned og så ham i øynene. "Ja, min skatt. De er borte. De kan ikke skade oss lenger." Hun klemte ham inntil seg. Det var begynnelsen på helbredelsen. Veien ville bli lang, Mateo hadde traumer som ville ta tid å lege, men de var sammen nå. Det var det viktigste. Victoria reiste seg opp og tok hånden hans. "La oss dra hjem," sa hun.
Kapittel 11
Det Nye Hjemmet
Victoria hadde kjøpt et nytt hus, langt unna Rio Grande og minnene om smerte. Det var et lyst hus med en stor hage, et sted hvor Mateo kunne leke trygt. De første ukene var vanskelige. Mateo våknet ofte om nettene og gråt. Victoria satt ved siden av ham og holdt hånden hans til han sovnet igjen. Hun lærte å være tålmodig. Hun lærte at kjærlighet ikke alltid er nok til å lege sår med en gang, men det er limet som holder alt sammen mens sårene gror.
Hun ansatte en terapeut som spesialiserte seg på barn som hadde opplevd traumer. Samtalene hjalp Mateo å uttrykke følelsene sine. Han begynte å tegne igjen, noe han hadde sluttet med etter ulykken. Bildene hans ble lysere for hver uke. Victoria hengte dem opp på kjøleskapet, som en påminnelse om fremgangen de gjorde. Huset fyltes sakte med latter igjen. Det var ikke den samme latteren som før tragedien, men det var en ny type glede, en glede som var vunnet gjennom kamp.
