Grant hadde det ikke bra. Etter at han mistet jobben, klarte han ikke å finne en ny i samme bransje. Ryktet om hvorfor han ble sparket hadde spredt seg. Han var kjent for å være vanskelig å jobbe med. Han krevde spesialbehandling, men leverte ikke resultater. Tessa hadde funnet seg en ny mann, en med dypere lommer. Grant sto alene med regningene. Han solgte huset. Han solgte bilen. Han bodde nå i en liten leilighet på andre siden av byen. Han var desperat. Han trengte en jobb. Enhver jobb.
Han søkte overalt. Ingen ville ansette ham. Han var for gammel for entry-level, for uerfaren for ledelse. Han satt i leiligheten sin og så på avisene. Annonse etter annonse. Ingen passet. Så så han en annonse. Vance Manufacturing søker produksjonsledere. Han kjente navnet. Det var et solid selskap. Han visste ikke hvem som eide det. Han trodde det var en anonym investor. Han sendte inn søknaden. Det var hans siste håp.
Kapittel 7
Søknaden
Søknaden havnet på skrivebordet mitt en tirsdag morgen. HR-sjefen, Sarah, la den på bunken. "Vi har mange søkere," sa hun. "Men denne har erfaring fra bransjen." Jeg tok opp papiret. Navnet fikk meg til å stivne. Grant Ellis. Jeg leste CV-en. Den var oppblåst, som alltid. Han påsto han hadde ledet store prosjekter, men jeg visste sannheten. Han hadde latt andre gjøre jobben. Jeg la fra meg papiret. "Skal vi kalle ham inn?" spurte Sarah. Jeg tenkte meg om. Dette var sjansen. Sjansen til å se ham i øynene. "Ja," sa jeg. "Kall ham inn."
Sarah så overrasket ut. "Er du sikker? Bakgrunnsjekken hans er... blandet." "Jeg vil møte ham personlig," sa jeg. "Bestem et tidspunkt." Sarah nikket og gikk. Jeg satt igjen alene på kontoret. Hjertet mitt banket raskere enn jeg likte. Jeg var ikke redd. Jeg var forberedt. Jeg hadde ventet på dette øyeblikket i seks år. Nå var det her. Jeg så ut av vinduet. Byen lå under meg. Jeg hadde kontrollen. Endelig.
Kapittel 8
Intervjudagen
Grant ankom ti minutter før tiden. Han hadde på seg sin beste dress, men den så slitt ut. Skoene var polerte, men hælene var nedslitte. Han satt i venterommet og så på de andre søkerne. De var yngre, sultnere. Han følte seg gammel. Han øvde på svarene sine. Han måtte få denne jobben. Leiligheten hans sto tom for mat. Han hadde ikke råd til å feile. Da sekretæren kalte opp navnet hans, reiste han seg og rettet på slipset. "Held og lykke," hvisket han til seg selv. Han trengte det.
Han gikk ned gangen mot kontoret til administrerende direktør. Døren var av eik, massiv og imponerende. Han banket på. "Kom inn," sa en stemme. Han kjente den ikke. Han åpnet døren og gikk inn. Kontoret var stort, med utsikt over byen. En kvinne satt bak skrivebordet. Hun så ut av vinduet. "Ta plass," sa hun uten å snu seg. Grant satte seg. Han kjente en uro. Det var noe kjent over denne kvinnen. Men han kunne ikke plassere det. Hun snudde seg sakte. Det var meg.
