Grant ble blek. Han åpnet munnen, men ingen lyd kom ut. "Hei, Grant," sa jeg rolig. "Det er lenge siden." Han stirret på meg. "Du... du eier dette stedet?" Stemmen hans var hes. "Ja," sa jeg. "Jeg har eid det i seks år." Han så seg rundt i rommet, som om han lette etter en utgang. "Hvorfor... hvorfor kalte du meg inn?" spurte han. "Fordi du søkte på jobben," sa jeg. "Og jeg er sjefen." Han sank sammen i stolen. Han visste at han hadde tapt. Han hadde søkt hjelp hos den eneste personen han hadde såret dypt.
"Jeg visste ikke," sa han. "Selvfølgelig visste du ikke," sa jeg. "Jeg fortalte deg aldri om pengene mine. Du trodde jeg var ingenting." Han senket blikket. "Jeg tok feil." "Ja," sa jeg. "Det gjorde du." Jeg lot stillheten henge i luften. Det var ubehagelig for ham. Det var meningen. Han måtte føle vekten av det han hadde gjort. Jeg tok opp CV-en hans. "La oss gå gjennom denne."
Kapittel 10
Gjennomgangen
Jeg leste opp fra CV-en. "Her står det at du ledet prosjekt X. Men jeg vet at det var Sarah som ledet det. Du tok bare æren." Grant svelget hardt. "Jeg... jeg bidro." "Du var til stede," rettet jeg ham. "Det er ikke det samme." Jeg fortsatte. "Her står det at du økte salget med 20 %. Men tallene viser en nedgang på 5 % den perioden." Grant så på bordet. Han kunne ikke lyve for meg. Jeg kjente tallene bedre enn han. Jeg kjente firmaet bedre enn han. Jeg var ikke den naive kona han hadde forlatt. Jeg var en haj.
"Hvorfor gjør du dette?" spurte han. "For å ydmyke meg?" "Nei," sa jeg. "For å se om du har lært noe. Har du?" Han så på meg. Øynene hans var røde. "Jeg har lært at jeg var en idiot," sa han. "Det er en start," sa jeg. "Men det er ikke nok." Jeg la CV-en fra meg. "Du trenger denne jobben, Grant. Jeg ser det på deg. Du er desperat." Han nikket sakte. "Ja. Jeg har ingen andre steder å dra." Jeg lente meg frem. "Da må du bevise at du fortjener den."
Kapittel 11
Tilbudet
"Jeg kan ikke ansette deg som leder," sa jeg. "Du har ikke vist at du kan lede. Men jeg kan tilby deg en stilling i produksjonen. Lageret. Det er hardt arbeid. Lav lønn. Ingen fordeler det første året." Grant så på meg. "Lageret?" "Ja," sa jeg. "Du starter nederst. Akkurat som alle andre." Han nølte. Det var et stort fall fra der han hadde vært. Men han hadde ikke valg. "Ok," sa han. "Jeg tar det." Jeg nikket. "Godt. Du starter mandag. Ikke kom for sent." Han reiste seg. "Takk," sa han lavt. "Ikke takk meg ennå," sa jeg. "Det blir tøft."
Han gikk ut av kontoret. Jeg så ham gå ned gangen. Han så mindre ut enn før. Skuldrene hans hang. Han var ikke lenger den arrogante mannen fra rettsbygningen. Han var en mann som hadde fått en sjanse. Jeg håpet han ville ta den. Jeg ringte Sarah. "Han er ansatt på lageret," sa jeg. "Behandle ham som alle andre. Ingen spesialbehandling. Hvis han klager, spark ham." Sarah nikket. "Skjønner. Skal vi fortelle de andre hvem han er?" "Nei," sa jeg. "La ham finne det ut selv."
