Jeg hørte en lyd utenfor. En bil som svingte inn i innkjørselen. Jeg slukket skjermen raskt og gjemte USB-minnepinnen i lommen. Jeg hørte bildøren smelle. Han var tilbake. Jeg reiste meg opp og gikk ut i gangen for å møte ham. Jeg måtte se normal ut. Jeg kunne ikke la ham vite at jeg visste alt ennå. Ikke før jeg hadde snakket med en advokat. Jeg gikk ned trappen akkurat da han åpnet ytterdøren. Han så sliten ut, enda blekere enn da han dro.
"Hvor har du vært?" spurte han og unngikk blikket mitt. "Jeg sa jeg hadde et møte." "Et møte som tok hele dagen?" spurte jeg rolig. Han nikket og gikk forbi meg inn i kjøkkenet for å hente vann. Hånden hans skalv litt da han holdt glasset. Han visste at han hadde blitt oppdaget, men han visste ikke hva jeg visste. Det ga meg en fordel. En liten, men viktig fordel. Jeg fulgte etter ham inn på kjøkkenet. "Fikk du løst problemene dine?" spurte jeg. Han snudde seg sakte. "Ja," sa han. "Alt er under kontroll."
Kapittel 7
Middagen I Stillhet
Vi spiste middag i stillhet. Lyden av bestikk mot tallerkener var den eneste lyden i rommet. Han stakk maten i munnen uten å smake på den. Jeg så på ham og undret meg på hvordan jeg ikke hadde sett tegnene før. Kanskje jeg ikke hadde villet se dem. Kanskje jeg hadde foretrukket løgnen fremfor den vonde sannheten. Men nå var sannheten her, og den var ugjendrivelig. Han så opp på meg. "Hvor var du i dag?" spurte han, som om han prøvde å snu situasjonen.
"Jeg var med venninnene mine," sa jeg. "Vi hadde det gøy." Han nikket, men øynene hans vandret rundt i rommet. Han lette etter noe. Kanskje tegn på at jeg visste noe. "Det er godt," sa han. "Du trenger å slappe av." Jeg smilte svakt. "Ja, det gjør jeg." Jeg reiste meg opp og tok tallerkenen min. "Jeg er trøtt. Jeg går og legger meg." Han så lettet ut. Han trodde han hadde unngått en konfrontasjon. Han visste ikke at krigen nettopp hadde begynt.
Kapittel 8
Nattens Planer
Oppe på soverommet låste jeg døren. Jeg tok frem USB-minnepinnen og la den på nattbordet. Jeg tok frem telefonen og ringte en venninne. Ikke en av venninnene fra i ettermiddag, men en som jobbet som advokat. "Sarah," sa jeg da hun svarte. "Jeg trenger hjelp. Det haster." Hun hørte alvoret i stemmen min. "Kom over i morgen tidlig," sa hun. "Først på morgenen." Jeg nikket, selv om hun ikke kunne se det. "Jeg kommer med alt jeg har."
Jeg la på og så på sengen ved siden av meg. Den var tom. Han sov i gjesterommet i natt, sa han. "For ikke å forstyrre deg," sa han. En løgn. Han ville ikke sove ved siden av meg fordi han visste at han hadde sviktet meg. Jeg la meg ned og stirret opp i taket. Søvn kom ikke. Tankene surret. Hva hvis han fant ut at jeg hadde tatt kopiene? Hva hvis han slettet filene før jeg kom hjem? Men nei, datamaskinen var på. Han var panisk. Panikk gjør folk uforsiktige. Og jeg ville utnytte det.
