Lidia ble også saksøkt for medvirkning til svindel. Med dokumentene vi hadde, var saken enkel. Hun ble dømt til å betale tilbake alle pengene hun hadde mottatt fra meg gjennom årene. Hennes luksusliv smuldret opp. Hun mistet huset sitt, bilen sin, alt hun hadde kjøpt med mine penger. Da jeg hørte nyheten, følte jeg ingen glede. Bare en dyp lettelse. Ondskapen hadde fått sin straff, og uskylden hadde blitt beskyttet.
Lidia prøvde å kontakte meg igjen, denne gangen for å be om nåde. Jeg nektet å møte henne. Gabriela håndterte alt. "Hun har lært en lekse," sa Gabriela. "Og det er nok." Jeg nikket. Jeg hadde ikke tid til å tenke på Lidia lenger. Jeg hadde en fremtid å bygge, et liv å leve. Og jeg ville ikke la fortiden definere meg lenger.
Kapittel 13: Valerias nye begynnelse
Valeria fødte en sønn noen måneder senere. Hun ringte meg for å fortelle det. "Han er vakker," sa hun. "Og jeg skal sørge for at han vokser opp med sannhet, ikke løgner." Jeg smilte. "Jeg er glad for deg, Valeria. Og jeg er glad for at du valgte rett." Hun begynte å gråte. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg." "Du har allerede takket meg," svarte jeg. "Ved å være ærlig."
Jeg sendte henne en liten gave til babyen, ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. Det var ikke en forsoning med Mauricio, det var en anerkjennelse av Valerias valg. Hun hadde vært et offer, men hun hadde valgt å bli en overlever. Og det fortjente respekt. Jeg håpet at sønnen hennes ville vokse opp til å bli en mann av integritet, en mann som ikke brukte andre for sin egen vinning.
Kapittel 14: Mauricios skjebne
Mauricio prøvde å anke dommen, men det var nytteløst. Bevisene var for overveldende. Han mistet jobben, vennene, alt han hadde bygget på løgner. Han flyttet til en annen by og prøvde å starte på nytt, men ryktet fulgte etter ham. Ingen ville ansette en mann som hadde blitt dømt for svindel. Han levde et stille liv, uten luksus, uten makt. Han hadde fått det han fortjente: konsekvensene av sine egne valg.
Jeg hørte rykter om ham gjennom felles bekjente, men jeg søkte ikke informasjonen aktivt. Han var ikke lenger en del av livet mitt. Han var et kapittel som var avsluttet, og jeg hadde ingen intensjoner om å lese det om igjen. Jeg fokuserte på fremtiden, på alt det gode som ventet. Og det var nok.
