Den natten Ethan ble dømt, hadde han bedt om én ting: å få se Rex en siste gang før henrettelsen. Det ble sett på som en absurd forespørsel. Sikkerhetsprotokoller, risiko for flukt, emosjonell ustabilitet. Men Ethan insisterte. Han skrev et brev til warden, et brev som ikke handlet om nåde, men om avslutning. "Jeg ber ikke om livet mitt," skrev han. "Jeg ber om å si farvel til den eneste som vet sannheten." Warden, en mann ved navn Thompson, leste brevet flere ganger. Noe i tonen fikk ham til å nøle.
Thompson hadde vært warden i tjue år. Han hadde sett mange menn dø. Men han hadde aldri sett en mann be om en hund før. Det var noe menneskelig i forespørselen som stred mot systemets kalde logikk. Han konsulterte sine overordnede. De sa nei. Men Thompson hadde myndighet til å gi unntak i spesielle tilfeller. Han så på bildet av Ethan og Rex på skrivebordet sitt, et bilde Miller hadde sendt. Han så lojaliteten i hundens øyne. Han tok en beslutning som kunne koste ham jobben. Han sa ja.
Kapittel 4: Bevisene som forsvant
Mens Ethan ventet på besøket, gikk Miller hjem til seg selv. Han hadde beholdt noen av Ethans eiendeler som ikke ble konfiskert av politiet. En lommebok, noen nøkler, og en gammel dagbok. Miller hadde lest dagboken. Den inneholdt notater om saken, navn, datoer, steder. Men en side manglet. Den siden som beskrev natten drapet skjedde. Miller visste at noen hadde fjernet den. Han gravde frem en boks fra loftet. Inni lå den manglende siden. Han hadde funnet den i Ethans bil etter arrestasjonen, før politiet tok over åstedet.
Miller leste siden igjen. Den nevnte et møte med en informant ved navn "Skygge". Politiet hadde aldri funnet denne informanten. De hadde konkludert med at Ethan hadde løyet. Men Miller visste bedre. Han hadde vært politimann lenge nok til å vite når en rapport var renset. Han ringte advokaten til Ethan. "Jeg har noe," sa han. "Men vi trenger tid." Advokaten sukket. "Vi har ikke tid. Henrettelsen er om tre dager." Miller kjente en kald rystelse. "Da må vi skynde oss."
Kapittel 5: Dommen uten nåde
Rettsaken hadde vært en parodi på rettferdighet. Påtalemyndigheten hadde presentert saken som åpenbar. Ethan hadde motivet (han hadde truet informantene), midlene (våpenet hans), og muligheten (han var på åstedet). Forsvaret hadde kjempet tappert, men bevisene var for overveldende. Dommeren, en kvinne ved navn Hayes, hadde lest dommen med en stemme uten følelser. "Etter loven, dømmes du til døden." Ethan hadde ikke grått. Han hadde bare sett på Rex som satt utenfor rettslokalet med Miller. Det blikket hadde sagt alt.
Siden dommen, hadde Ethan sittet i isolasjon. Ingen besøk, ingen telefoner, ingen aviser. Han levde i et vakuum av tid. Dagene smeltet sammen til en grå masse. Han trente, han leste, han ventet. Han visste at enden kom, men han nektet å gi opp håpet om at sannheten en dag ville komme frem. Han skrev brev til Rex hver dag, brev som aldri ble sendt. Han fortalte hunden om drømmene sine, om angeren, om uskylden. Det var hans måte å holde seg selv gal på.
