Fem år i dødscelle endrer en mann. Ethan hadde mistet håret, vekten, og troen på systemet. Men han hadde ikke mistet minnet om den natten. Fragmenter kom tilbake i drømmer. Lyden av en bil som startet. Lukten av sigarettrøyk. En stemme som hvisket et navn. Han våknet ofte svett og skrikende. Vaktene lærte å ignorere det. Det var del av rutinen. Men Ethan visste at disse drømmene var nøkkelen. Hvis han bare kunne huske navnet, kunne han bevise uskylden sin. Men navnet unngikk ham, som røyk i vinden.
Han begynte å meditere, en teknikk han hadde lært av en medfange. Han prøvde å roe sinnet, å la minnene komme naturlig. Det tok måneder. Men sakte begynte brikkene å falle på plass. Han husket bilen. En svart sedan. Han husket skiltet, delvis. Han husket stemmen. Det var noen han kjente. Noen innenfor politiet. Innsikten var skremmende. Det var derfor han ble dømt. Ikke fordi han var skyldig, men fordi han visste for mye. Og nå skulle han tie for alltid.
Kapittel 7: Brevet til warden
Da Ethan skrev brevet til warden Thompson, visste han at det kunne være hans siste sjans. Han brukte sin ene tillatte telefonoppringning til å ringe Miller. "Få hit hunden," sa han. "Det er viktig." Miller spurte hvorfor. "Jeg kan ikke forklare det. Bare gjør det." Miller ringte Thompson. Thompson vurderte forespørselen. Det var uten fortilfelle. Men noe i Millers stemme overbeviste ham. Kanskje var det håpet om at dette kunne løse gåten en gang for alle. Kanskje var det bare medlidenhet. Uansett hva det var, ga han tillatelse.
Brevet fra Ethan lå på Thompsons skrivebord. "Jeg ber ikke om nåde. Jeg ber om vitnet mitt." Thompson leste setningen om og om igjen. "Vitnet mitt." En hund kunne ikke vitne. Men kanskje hunden kunne føre dem til sannheten. Thompson visste at han tok en risiko. Hvis noe gikk galt, ville han få skylden. Men han så på bildet av Ethan og Rex igjen. Han tenkte på sin egen hund hjemme. Han tenkte på lojalitet. Han signerte papirene. Besøket ville finne sted om to dager.
Kapittel 8: Beslutningen som delte vannene
Nyheten om besøket spredte seg raskt blant personalet. Noen var sinte. "Han er en morder," sa en vakt. "Han fortjener ikke dette." Andre var nysgjerrige. "Kanskje han er uskyldig," hvisket en annen. Thompson kalte inn et møte. "Dette er et engangstilfelle," sa han strengt. "Ingen snakker om dette utenfor disse veggene." Men hemmeligheter i fengsel holder ikke lenge. Ryktet nådde pressen. En reporter ved navn Sarah Jenkins fikk tips om besøket. Hun begynte å grave. Hun fant dommen, hun fant Ethans bakgrunn, og hun fant Miller.
Sarah kontaktet Miller. "Er han uskyldig?" spurte hun. Miller nølte. "Jeg tror det," sa han. "Men jeg har ikke bevis ennå." Sarah så en historie her. Ikke bare om en hund, men om rettferdighet. Hun bestemte seg for å være til stede utenfor fengselet den dagen besøket fant sted. Hun visste at hvis noe skjedde under besøket, ville hun være der for å rapportere det. Hun visste ikke at hun kom til å være vitne til noe som ville endre rettshistorien.
