Nora sto opp klokken fem, som hun alltid gjorde. Hun laget frokost til hele huset før noen våknet. Pannekaker, frukt, egg – enkel mat som barn liker. Da jentene kom ned til frokost klokken syv, sto maten allerede på bordet. De så på hverandre, forvirret. Ingen barnepike hadde noen gang laget frokost før. De satte seg sakte, mistenksomme.
«Jeg laget litt ekstra,» sa Nora og satte seg i den andre enden av bordet. «Spis så mye dere vil.» Hazel så på henne med sammenknepne øyne. «Hvorfor gjør du dette?» «Fordi dere fortjener en god frokost,» svarte Nora enkelt. Ingen flere ord. Ingen forsøk på å være deres venn. Bare tilstedeværelse. Det var det som fikk June, den åtte år gamle, til å ta den første biten. Og så fulgte de andre etter.
Kapittel 4: Jonathans fravær
Jonathan kom ned til frokost klokken åtte, kledd i en dyr dress, telefonen limt til øret. Han nikket til Nora uten å virkelig se henne, grep en kopp kaffe og gikk ut døren. «Jeg kommer sent i kveld,» ropte han uten å snu seg. Dørene smalt. Jentene så på hverandre. Dette var rutinen. Far var ikke virkelig til stede, selv når han var hjemme.
Nora begynte å rydde bordet, men la merke til at Lena, den tre år gamle, satt igjen med tårer i øynene. Hun hadde ikke spist noe. Nora satte seg ved siden av henne. «Vil du ha hjelp til å spise?» Lena ristet på hodet, men skjøv tallerkenen mot Nora. Nora tok skjeen og matet henne forsiktig, akkurat som hun hadde gjort med Sofia. Da Lena endelig smilte, visste Nora at hun hadde vunnet den første allierte.
Kapittel 5: Hazel's test
Etter frokost begynte Nora å vaske stuen. Hazel fulgte etter henne overalt. «Du vet at du kommer til å gi opp, ikke sant?» sa hun. «Alle gjør det.» Nora fortsatte å støvsuge. «Jeg er ikke alle,» svarte hun rolig. Hazel ble sint. Hun tok en vase fra bordet og holdt den over gulvet. «Hvis jeg slipper denne, vil du løpe?»
Nora stoppet støvsugeren og så på Hazel. «Hvis du slipper den, vil den knuse. Og du vil måtte hjelpe meg å rydde opp.» Hazel stirret på henne, sjokkert over at Nora ikke virket redd. Etter et langt øyeblikk satte hun vasen tilbake på bordet. «Du er rart,» sa hun og gikk sin vei. Nora pustet ut. Det var ikke en seier, men det var en start.
