Den tredje dagen fant Nora Ivy sittende alene i hagen, gråtende stille. Hun nærmet seg sakte, ga jenta rom. «Vil du snakke om det?» Ivy ristet på hodet, men flyttet seg ikke da Nora satte seg ved siden av henne. Etter en lang stillhet hvisket Ivy: «Jeg hørte mamma gråte den natten. Jeg trodde hun ville bli bra.»
Noras hjerte knustes. «Noen ganger blir folk ikke bra,» sa hun mykt. «Men det betyr ikke at de slutter å elske oss.» Ivy så på henne med store, våte øyne. «Savner du noen?» Nora nikket. «Min lillesøster. Hennes navn var Sofia.» Ivy tok Noras hånd for første gang. Det var et lite grep, men det betydde alt. Det var tillit.
Kapittel 7: Tvillingenes spill
Cora og Mae var de vanskeligste. De opererte som en enhet, alltid sammen, alltid med et hemmelig språk ingen andre forsto. De satte opp feller for Nora – lim på dørhåndtak, plastfolie over toalettsetet, leker spredt i trappen for å få henne til å snuble. Men Nora falt aldri i fellene. Hun hadde vokst opp med fire søsken; hun kjente tricksene.
I stedet for å bli sint, begynte hun å legge igjen små gaver ved sengene deres. En tegning. En bok. En hårbøyle. Ingen lapper, ingen navn. Bare gaver. Etter en uke fant hun en tegning på kjøkkenbordet. Det var et bilde av en kvinne med krøllete hår som holdt en kost. Under sto det: «Nora.» Det var deres måte å si takk på, uten ord.
Kapittel 8: Brookes arr
Brooke, den ti år gamle, hadde skallede flekker i håret. Nora forsto snart hvorfor – hun rev ut sitt eget hår når hun var stresset. En natt hørte Nora gråt fra Brookes rom. Hun banket forsiktig på døren. «Kan jeg komme inn?» Ingen svar, men ingen nei heller. Hun gikk inn og fant Brooke sittende på gulvet med hårbunker i hendene.
Nora satte seg ved siden av henne uten å si noe. Etter en stund tok hun frem en børste fra lommen. «Kan jeg børste håret ditt?» Brooke nikket sakte. Nora børstet håret hennes forsiktig, sang en vuggevise hun hadde lært av sin egen mor. Da hun var ferdig, hvisket Brooke: «Jeg prøver å slutte. Men jeg klarer det ikke.» «Du trenger ikke å gjøre det alene,» svarte Nora. «Jeg er her.»
