Vargas ringte Mateos advokat, Carlos Mendez. «Du må komme hit. Nå,» sa Vargas kort. «Det har dukket opp nye opplysninger.» Carlos, som allerede var på vei til fengselet for å si et siste farvel, økte farten. «Hvilke opplysninger?» spurte han gjennom bilens høyttaler. «Datteren hans påstår hun har funnet drapsvåpenet. Den virkelige kniven.» Det ble stille i telefonen. «Det er umulig. Politiet gjennomsøkte det området grundig.» «Ikke under en stein i en hule et barn kjenner til,» svarte Vargas. «Kom deg hit. Jeg utsetter prosedyren til du ankommer. Men du har bare to timer.»
Carlos kjørte som en galning gjennom byens gater. Han visste at hvis dette stemte, var det ikke bare en ny appell. Det var bevis på at politiet hadde oversett noe avgjørende, eller at noen hadde plantet bevis. Hvis kniven Elena hadde funnet hadde blodspor som matchet offeret, og den andre kniven ikke hadde det, var Mateo uskyldig. Carlos visste at han måtte få en dommer til å signere en utsettelse umiddelbart. Han ringte kontoret sitt mens han kjørte. «Få dommer Ruiz på telefonen. Si det er en nødsituasjon. Liv eller død.»
Kapittel 4: Elenas vitnemål
Inne i besøksrommet satt Elena rolig og ventet. En kvinnelig betjent hadde kommet inn for å passe på henne mens Mateo ble ført tilbake til cellen. «Fortell meg hva du så, lille venn,» sa betjenten mykt. Elena så på henne med store øyne. «Jeg ville ikke gå dit. Pappa sa det var farlig. Men jeg savnet ham så mye. Jeg tenkte kanskje hvis jeg fant noe som var hans, ville han komme hjem.» Hun fortalte hvordan hun hadde krabbet inn i den lille hulen under trerøttene, hvordan hun hadde flyttet på den tunge steinen, og hvordan hun hadde sett glimtet av metall.
«Jeg tok den med hjem og la den i esken min med skatter,» fortsatte Elena. «Jeg visste ikke at det var feil å ha den. Jeg trodde det var en skatt.» Betjenten lyttet nøye og skrev ned alt jenta sa. Hun visste at dette vitnemålet kunne være avgjørende. Et barns uskyldige ord veide ofte tungt i retten, spesielt når det kom fra offerets egen familie. «Du er en veldig modig jente,» sa betjenten og strøk Elena over håret. «Du har kanskje akkurat reddet pappaen din.» Elena smilte svakt, det første smilet på lenge. «Jeg vil bare at han skal komme hjem.»
Kapittel 5: Kappløpet mot tiden
Klokken var nå 10:30. Carlos ankom fengselet sammen med dommer Ruiz, som hadde blitt hentet hjem fra frokost. De hadde ikke tid til formelle prosedyrer. «Jeg trenger en utsettelse,» sa Carlos til Vargas. «Basert på nytt bevis som kan frifinne den dømte.» Vargas nikket. «Jeg har allerede stanset forberedelsene. Men jeg trenger fysisk bevis. En kniv som ligger gjemt i en hule er ikke nok. Den må hentes, sikres og analyseres.» «Vi har ikke tid til en full analyse,» sa dommer Ruiz. «Vi trenger en midlertidig utsettelse til beviset er verifisert.»
«Jeg sender en patrulje til stedet nå,» sa Vargas. Han ringte inn en enhet fra det lokale politiet. «Dere må dra til elvebredden ved den gamle møllen. Let under det store eiketreet. Finn en kniv med rødt håndtak. Dette har høyeste prioritet.» Politimennene dro umiddelbart. Alle visste at klokken tikket. Hvis kniven ikke ble funnet innen 12:00, ville henrettelsen gå som planlagt. Mateo satt i cellen sin og ba. Han ba ikke for seg selv lenger, men for at Elena ikke skulle bli vitne til enda mer smerte. Han stolte på datteren. Hun hadde aldri løyet for ham.
