Klokken 11:15 ringte telefonen til oberst Vargas. Det var patruljen ved elven. «Vi har funnet noe, sjef. Under en stein, akkurat som beskrevet. En lommekniv med rødt plasthåndtak.» Vargas kjente adrenalinet pumpe. «Sikre det. Ikke rør bladet med bare hender. Legg det i en bevispose og kom hit umiddelbart.» «Det tar tjue minutter å komme tilbake,» sa betjenten. «Dere har femten,» svarte Vargas og la på. Han så på klokken. Det kom til å bli marginalt.
Carlos så på Vargas. «Hvis den kniven har blodspor, og den andre kniven i arkivet ikke har det...» «Da har vi en sak om justismord,» avsluttet Vargas. Han visste hva det betydde for karrieren hans hvis det stemte. Men det betydde mer for rettferdigheten. Han gikk bort til vinduet og så ut på gårdsplassen. Han tenkte på alle mennene han hadde sett gå mot døden. Hvor mange av dem var egentlig uskyldige? Tanken var tung, men han visste at han ikke kunne snu nå. Sannheten måtte frem, uansett kostnad.
Kapittel 7: Den andre kniven
Da patruljen kom tilbake med bevisposen, ble den umiddelbart sammenlignet med drapsvåpenet som var lagret i fengslets sikkerhetsskap. En kriminaltekniker som hadde blitt tilkalt i all hast, undersøkte de to knivene. «Denne kniven,» sa han og pekte på den fra hulen, «har mørke flekker på bladet. Det ser ut som gammelt blod. Den andre kniven, den som ble funnet i søppelkassen, er ren. Den har aldri blitt brukt til å stikke noen.» Carlos kjente lettelsen skylle gjennom kroppen. Dette var det. Dette var nøkkelen til frihet.
«Vi må få dette til laben for en rask DNA-test,» sa Carlos. «Vi har ikke tid,» sa Vargas. «Men vi har nok til en midlertidig utsettelse. Dommeren kan signere basert på funnet av et alternativt våpen som matcher beskrivelsen bedre enn det originale beviset.» Dommer Ruiz nikket. «Jeg signerer utsettelsen. Men dere har 48 timer på å bevise at blodet på den kniven tilhører offeret. Hvis ikke, går prosessen videre.» Det var en risiko, men det var den eneste sjansen Mateo hadde. Papirene ble signert klokken 11:55. Fem minutter før døden.
Kapittel 8: Mateos reaksjon
Da Vargas fortalte Mateo at henrettelsen var utsatt, brøt fangen sammen. Ikke i sorg, men i ren lettelse. Han falt på kne på cellegulvet og gråt. «Hun reddet meg,» hvisket han. «Min lille jente reddet meg.» Vargas så på mannen han hadde ansett som en morder i fem år. Nå så han en far som hadde fått en ny sjanse. «Ikke takk meg ennå,» sa Vargas. «Dere må bevise at det blodet er fra offeret. Men dere har fått tid.» Mateo reiste seg og tørket tårene. «Det er nok tid. Jeg vet at det er hennes blod. Jeg vet at jeg er uskyldig.»
Vargas låste opp håndjernene midlertidig for å la Mateo skrive et brev til Elena. «Skriv til henne,» sa Vargas. «Fortell henne hvor stolt du er.» Mateo tok pennen med skjelvende hender. «Kjære Elena,» skrev han. «Du er den modigste personen jeg kjenner. Du er min helt. Jeg lover deg at jeg skal komme hjem, uansett hva som skjer. Elsker deg, pappa.» Vargas tok brevet og lovet å gi det til henne personlig. Det var en liten gest, men i en verden av betong og stål, var det et glimt av menneskelighet.
