Dagen for løslatelsen var solrik. Fengselsportene åpnet seg sakte. Mateo sto i døren, iført sine egne klær som Carlos hadde brakt. De var litt store nå, etter fem år med fengselsmat og stress, men de luktet frihet. Utenfor porten sto en folkemengde. Journalister, nysgjerrige tilskuere, og rett i front sto Elena. Hun hoppet opp og ned da hun så ham. «Pappa!» ropte hun. Mateo slapp kofferten sin og løp. Han løp for første gang på fem år. Han løp mot datteren sin.
De omfavnet hverandre midt på parkeringsplassen. Mateo løftet henne opp og snurret henne rundt. «Jeg sa det,» hvisket han i håret hennes. «Jeg sa jeg skulle komme hjem.» Elena holdt ham tett. «Jeg visste det, pappa. Jeg visste du ikke hadde gjort det.» Carlos og Vargas sto på avstand og så på scenen. «Det er derfor vi gjør jobben vår,» sa Vargas lavt. «For øyeblikk som dette.» Carlos nikket. «Ja. For rettferdighet.» Mateo la fra seg Elena og tok henne i hånden. «La oss dra hjem,» sa han. Og sammen gikk de mot bilen.
Kapittel 13: Hjemkomsten
Huset deres sto der det alltid hadde stått, men det hadde vært tomt i fem år. Ugresset hadde vokst høyt i hagen, og malingen var flasset. Men for Mateo var det det vakreste synet han noensinne hadde sett. «Det trenger litt kjærlighet,» sa han. «Men det er vårt.» Elena løp inn i huset. «Rommet mitt er akkurat som jeg forlot det!» ropte hun. Mateo fulgte etter. Han gikk gjennom rommene, rørte ved veggene, åpnet skap. Alt var på plass. Det var som om tiden hadde stått stille mens han var borte.
De tilbrakte dagen med å rydde og lufte. Naboene kom forbi med mat og blomster. «Vi visste du var uskyldig,» sa en av dem. «Vi er så glade for at du er tilbake.» Mateo takket dem. Han innså at selv om han hadde mistet fem år, hadde han ikke mistet alt. Han hadde Elena. Og han hadde livet sitt tilbake. Den kvelden satt de på verandaen og så på solnedgangen. «Skal vi plante et tre, pappa?» spurte Elena. «Ja,» sa Mateo. «Et eiketre. Så kan vi gjemme skatter under det.» De lo sammen. Det var en ny begynnelse.
Kapittel 14: Oppgjøret med fortiden
Mateo saksøkte staten for urettmessig fengsling. Det var en lang prosess, men han vant. Erstatningen var stor nok til at han og Elena aldri trengte å bekymre seg for penger igjen. Men Mateo ville ikke bruke pengene på luksus. Han donerte en stor del til en organisasjon som hjalp uskyldig dømte. «Jeg vil at andre skal få den sjansen jeg fikk,» sa han i et intervju. «Ikke alle har en Elena.» Historien hans ble kjent over hele landet. Han ble et symbol på at rettferdigheten noen ganger sover, men den våkner alltid til slutt.
Den virkelige morderen ble dømt til livstid uten mulighet for prøveløslatelse. Mateo besøkte ham aldri i fengselet. «Jeg bryr meg ikke om ham lenger,» sa han til Carlos. «Han er ikke verdt tiden min.» Carlos forsto. Mateo hadde valgt å fokusere på fremtiden, ikke på hevn. Han hadde fått livet sitt tilbake, og det var den beste hevn av alle. Han brukte energien sin på å bygge et nytt liv for Elena, på å være den faren han ikke hadde fått være på fem år.
