De neste 24 timene var de lengste i Mateos liv. Blodprøven fra kniven ble sendt til statslaboratoriet for en hasteanalyse. Carlos oppholdt seg på fengselet, sovnet i stolen utenfor cellen. Vargas sjekket inn jevnlig. «Hvor lang tid?» spurte Mateo hver gang. «De jobber på det,» var det eneste svaret han fikk. Ryktet om den mulige uskylden hadde begynt å spre seg blant betjentene. Stemningen i celleblokken hadde endret seg. Mateo ble ikke lenger sett på som en dødsdømt kriminell, men som en mann som kjempet for sannheten.
Klokken 14:00 dagen etter ringte telefonen til Vargas. Det var laboratoriet. «Vi har resultatet,» sa stemmen i andre enden. «Blodet på kniven fra hulen matcher DNA-profilen til offeret. Den andre kniven har ingen biologiske spor. Den var plantet.» Vargas la på telefonen og så på Carlos. «Det er gjort. Han er ren.» Carlos begynte å gråte av lettelse. «Vi må få ham ut herfra. Nå.» Vargas nikket. «Jeg skal ordne papirene. Men først må vi finne ut hvem som plantet den andre kniven. For det var noen som visste nøyaktig hva de gjorde.»
Kapittel 10: Den virkelige morderen
Med beviset på at Mateo var uskyldig, ble etterforskningen gjenåpnet. Politiet begynte å se på saken på nytt. Hvem hadde hatt motiv? Hvem hadde hatt tilgang til Mateos hus den natten? De gikk tilbake til vitneutsagnene. Naboen som hadde sett Mateo flykte. Han ble innkalt til nytt avhør. Under press begynte historien hans å rakne. Han innrømmet at han hadde blitt betalt for å lyve. «En mann ga meg penger,» sa naboen. «Han sa jeg bare skulle si at jeg så Mateo løpe.»
Politiet gravde dypere i naboens økonomi. De fant en stor innskudd på kontoen hans samme uke som drapet. Pengene kunne spores tilbake til en skjult konto eid av offerets egen ektemann. Det viste seg at offeret hadde planlagt å skille seg og ta med seg datteren (ikke Elena, men offerets egen datter) og halvparten av formuen. Ektemannen hadde ikke akseptert det. Han hadde drept henne, og deretter plantet bevis på Mateo, som hadde vært en tilfeldig forbipasserende som hadde sett noe han ikke skulle. Sannheten var enda grusommere enn noen hadde trodd.
Kapittel 11: Ektemannens arrestasjon
En uke senere banket det på døren til den rike forretningsmannen. Politiet sto der med håndjern og en arrestordre. «Du er arrestert for drapet på din kone og for rammespill mot Mateo Vargas,» sa betjenten. Mannen ble blek. «Dere har ikke bevis,» sa han. «Vi har kniven med blodet hennes, vi har vitnet som innrømmer å ha løyet, og vi har bankoverføringene dine,» svarte betjenten. «Du er ferdig.» Da han ble ført ut i politibilen, så naboene på. Mannen som hadde gått fritt i fem år, mens en uskyldig mann satt på dødsrow, var nå en fange.
Nyheten om arrestasjonen nådde fengselet samme dag. Mateo satt i cellen sin da Vargas kom inn med en avis. «Han er tatt,» sa Vargas og la avisen på bordet. Forsiden viste bildet av den virkelige morderen i håndjern. Mateo tok avisen med skjelvende hender. Han leste overskriften om og om igjen. «Uskyldig mann frikjent etter fem år.» Tårene rant igjen, men denne gangen var det tårer av ren glede. «Jeg kan dra hjem,» sa han. «Jeg kan faktisk dra hjem til Elena.»
