Fra toppen av trappen dukket Victoria opp. Alexander forlovede, en kvinne med skarpe trekk og enda skarpere ambisjoner, smilte da hun så at Lena var borte. "Endelig," sa hun og gikk ned trappen med høye hæler som klikket mot marmoren. "Nå kan vi starte på nytt. Uten distraksjoner." Hun la en hånd på Alexanders skulder, men han rykket unna som om hun brant. "Hva visste du om dette, Victoria?" spurte han, og stemmen var lav men farlig. Victoria stivnet. "Hva mener du? Jeg fortalte deg bare at hun var ufokusert. At hun ikke passet inn i vårt nye liv."
Aria gjemte seg bak farens rygg. Hun likte ikke Victoria. Victoria luktet av sterk parfyme og løgner. "Lena lyver ikke," sa Aria plutselig. Victoria lo, en kort og hard lyd. "Barn forstår ikke voksne ting, kjære. Lena var en ansatt. Nå er hun ikke det lenger." Men Alexander hørte ikke etter. Han tenkte på Arias ord. "Hun er den eneste som vet hvor mamma er." Det ga ingen mening med mindre Lena hadde vært vitne til noe den dagen Elena forsvant. Alexander reiste seg brått. "Fru Higgins, sørg for at Aria får mat. Jeg må gjøre noen telefoner."
Kapittel 4: Lenas lille leilighet
Drosjen stoppet utenfor en gammel mursteinsbygning i en mindre velstående del av byen. Lena betalte sjåføren og dro kofferten opp de tre trappene til andre etasje. Låsen hangte da hun åpnet døren. Leiligheten var liten, ett rom og kjøkken, men det var hennes. Hun satte kofferten på gulvet og sank ned på sengen. Stillheten her var annerledes enn i herskapshuset. Her var det ingen forventninger, ingen fare, men heller ingen Aria. Hun tok frem den gule kjolen og la den på puten. Det luktet fortsatt av Arias sjampo.
Hun åpnet skuffen på nattbordet og tok ut en konvolutt. Inni var det et bilde av henne og en kvinne som lignet henne mye. Det var hennes søster, Elena. Ingen visste at Lena var Elenas tvillingsøster. Da Elena forsvant, hadde Lena tatt jobben som barnepike for å beskytte Aria fra innenfor, fordi hun ikke stolte på politiet. Hun hadde ventet på det rette øyeblikket til å fortelle Alexander sannheten om ulykken, men hun hadde aldri fått sjansen. Og nå var hun sparket. Hadde Aria forstått hvem hun egentlig var? Hadde hun hvisket det til faren sin?
Kapittel 5: Jakten på sannheten
Alexander satt på kontoret sitt med telefonen i hånden. Han ringte sin private etterforsker, en mann ved navn Marcus som han hadde brukt da Elena forsvant. "Jeg trenger alt du har på Lena Morales," sa Alexander uten innledning. "Alt. Bakgrunnssjekk, referanser, alt fra den dagen hun ble ansatt." Marcus nølte. "Herr Thorne, vi sjekket henne grundig for tre år siden. Det var ingenting å finne." "Finn det igjen," sa Alexander bestemt. "Og sjekk om hun har familie. Spesielt søsken." Han la på og stirret ut vinduet. Mørket hadde lagt seg over eiendommen, men lyset fra byen lyste opp himmelen.
Han tenkte på Elenas forsvinning. Det hadde vært en regnfull natt. Bilen hennes var funnet i en grøft, men kroppen var borte. Politiet sa hun hadde omkommet i ulykken, men det var aldri funnet rester. Lena hadde dukket opp uker senere, søkt på jobben, og fått den umiddelbart fordi Aria hadde festet seg til henne med en gang. Alexander hadde trodd det var skjebnen. Nå lurte han på om det var en plan. Hvis Lena var i fare, eller hvis hun visste noe om Elenas død, hadde han nettopp sparket den eneste personen som kunne gi ham svar. Og han hadde gjort det på Victorias insistering.
