Den neste morgenen nektet Aria å spise frokost. Hun satt ved det store spisebordet og dyttet tallerkenen bort. Victoria prøvde å mate henne, men Aria snudde hodet bort. "Jeg vil ha Lena," sa hun stille. Victoria sukket høyt og så på Alexander. "Du må være streng nå. Hun må lære å akseptere endringer." Alexander så på datteren sin. Hun så mindre ut enn vanlig, nesten gjennomsiktig av sorg. "Aria," sa han mykt. "Hvorfor er Lena så viktig for deg?" Aria så opp. "Hun lover aldri noe hun ikke kan holde. Du lover mye, pappa. Men du holder det ikke."
Ordene traff Alexander hardere enn han hadde forventet. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Han følte seg som en fremmed i sitt eget hus. Victoria reiste seg og la en hånd på armen hans. "La meg håndtere dette. Jeg finner en ny barnepike. En bedre en." Alexander tok armen til seg. "Nei," sa han. "Ingen ny barnepike. Ikke før jeg vet hva som foregår." Han så på Aria igjen. "Vi skal finne Lena," sa han til datteren. Arias øyne lyste opp for første gang på dager. "På ordet?" spurte hun. "På ordet," svarte Alexander. Og for første gang på lenge, mente han det.
Kapittel 7: Etterforskerens funn
Marcus ringte senere samme dag. Stemmen hans var annerledes enn vanlig. "Herr Thorne, du hadde rett. Det er noe rart med Lena Morales." Alexander lente seg frem over skrivebordet. "Hva fant du?" "Lena Morales er ikke hennes virkelige navn. Hennes egentlige navn er Lena Vance. Og hun har en søster. Elena Vance." Alexander slapp telefonen. Den landet med et dunk på bordet. Elena. Hans kones pikenavn. "Er du sikker?" spurte han med skjelvende stemme. "DNA-testene bekrefter det," sa Marcus. "De er tvillinger. Lena tok jobben som barnepike med vilje. Hun har bodd i huset ditt i tre år under falskt navn."
Alexander følte seg svimmel. Han reiste seg og gikk bort til skjenken hvor han helte seg et glass whisky. Hånden skalv da han løftet glasset. Lena hadde løyet for ham. Hun hadde levd under samme tak som ham, passet datteren hans, alt under falske forutsetninger. Men hvorfor? Hvis hun var Elenas søster, hvorfor hadde hun ikke fortalt ham det med en gang? Med mindre hun ikke stolte på ham. Med mindre hun trodde han hadde noe med Elenas forsvinning å gjøre. Alexander tømte glasset i en slurk. Han hadde sparket henne ut i kulden, og hun hadde båret på en hemmelighet som kunne endre alt. Han måtte finne henne. Nå.
Kapittel 8: Victorias panikk
Victoria hørte deler av samtalen gjennom den åpne døren til kontoret. Da hun hørte navnet "Elena Vance", ble hun blek. Hun gikk raskt inn på sitt eget rom og låste døren. Hendene hennes skalv da hun tok frem telefonen. "Han vet," hvisket hun inn i telefonen. "Han vet om søsteren." Stemmen i andre enden var rolig, men truende. "Hold ham opptatt. Sørg for at han ikke finner henne. Hvis Lena snakker, er vi ferdige." Victoria la på og stirret på sitt eget speilbilde. Hun hadde planlagt dette i månedsvis. Å få Lena sparket var første steg. Nå måtte hun sørge for at Lena aldri fikk sjansen til å snakke med Alexander igjen.
Hun gikk ut av rommet med et påtvunget smil. Alexander sto i hallen og tok på seg frakken. "Jeg drar ut," sa han kort. "Pass på Aria." "Hvor skal du?" spurte Victoria og prøvde å låse armen hans. "Jeg skal finne Lena," sa han og så henne rett i øynene. "Og når jeg kommer tilbake, vil jeg ha svar, Victoria. Om hvorfor du insisterte på at hun måtte dra." Victoria svelget hardt. "Jeg gjorde det for deg. For oss." Alexander svarte ikke. Han gikk ut døren og inn i bilen. Victoria sto igjen i hallen og kjente hvordan gulvet virket å bevege seg under henne. Tiden rant ut.
