Natten gikk sakte i herskapshuset. Lena våket ved siden av Aria. Alexander satt i stuen og ventet på nyheter fra politiet. Hver gang telefonen vibrerte, hoppet han til. Men det var bare nyhetsvarsler om været. Klokken tre om natten hørte han en lyd utenfor. En bil som stoppet. Han gikk bort til vinduet og kikket ut. En svart varebil sto i innkjørselen. Dørene åpnet seg, og to menn steg ut. De var ikke politi. Alexander vekket Lena. "Noen er her," hvisket han. Lena våknet Aria forsiktig. "Vi må gå. Nå."
De gikk ned den hemmelige trappen som ledet til kjelleren og ut gjennom garasjen. Alexander startet bilen sin i stillhet. De kjørte ut bakveien, bort fra hovedinngangen. I sidespeilet så Lena lyktene fra varebilen som søkte etter dem. "De er etter oss," sa hun. Alexander tråkket på gassen. "Hold dere fast." Bilen skjøt fart ned den svingete innkjørselen. Lena holdt Aria tett inntil seg. "Det kommer til å gå bra," hvisket hun. Men hun visste ikke om det var sant. Victoria hadde ikke gitt opp. Og når en corneret rotte kjemper, er den farligst.
Kapittel 16: Jakten
De kjørte gjennom gatene i byen, men varebilen fulgte etter dem. Alexander kjente veiene godt, men sjåføren i varebilen kjente dem bedre. De ble presset inn i en blindgate. Alexander bremset brått. "Ut!" ropte han. De løp ut av bilen og inn i en åpen lagerbygning i nærheten. Mennene fra varebilen fulgte etter. Alexander og Lena gjemte seg bak noen kasser. "Hvor er de?" hvisket Lena. Alexander pekte mot inngangen. To skygger beveget seg sakte inn i bygningen. "Vi må ringe politiet," sa Lena og tok frem telefonen. Ingen dekning. "De jammer signalet," sa Alexander.
En stemme ekkoet i bygningen. "Kom ut, Alexander. Vi vet du er her." Det var Victorias stemme. "Jeg vil bare snakke. Gi meg Lena, så lar jeg deg og Aria gå." Alexander så på Lena. "Ikke tro på henne," sa Lena. "Hun lyver." Alexander nikket. Han tok en metallrør han fant på gulvet. "Jeg gir meg ikke," ropte han ut i mørket. "Da dør dere alle," svarte Victoria. Et skudd ble avfyrt. Kula traff kassen ved siden av Alexander. De var i livsfare. Og det var Lenas skyld. Hun visste for mye.
Kapittel 17: Konfrontasjonen
Lena reiste seg brått. "Jeg gir meg!" ropte hun. "La dem gå!" Alexander grep tak i armen hennes. "Nei, Lena." "Det er den eneste måten, Alexander. Pass på Aria." Hun gikk ut fra skjulet med hendene i været. Victoria kom frem fra skyggene med en pistol i hånden. Mennene hennes sto bak henne. "Smart jente," sa Victoria. "Du har alltid vært for edel for ditt eget beste." Lena så henne rett i øynene. "Det er over, Victoria. Politiet har opptaket. Du kan ikke vinne." Victoria lo. "Opptak kan forsvinne. Vitner kan tie."
Men i det øyeblikket hørtes sirener i det fjerne. Victorias ansikt endret seg. "Hva har du gjort?" hvisket hun. Lena smilte svakt. "Jeg sendte en melding før vi dro. Med en annen telefon." Victoria siktet på Lena, men politiet stormet bygningen. "Slipp våpenet!" ropte betjentene. Victoria så seg rundt. Hun var omringet. Hun slapp pistolen og falt på kne. "Dere ødela livet mitt," skrek hun. "Nei," sa Lena. "Du ødela det selv." Politiet førte Victoria bort i håndjern. Alexander løp bort til Lena og omfavnet henne. "Aldri igjen," sa han. "Du skal aldri være alene igjen."
