Da de ankom herskapshuset, var alle lysene slått av. Det var uvanlig. Victoria var alltid våken sent. Alexander gikk opp til døren og låste seg inn. "Victoria?" ropte han. Ingen svar. Han gikk inn i stuen. Der satt Aria på sofaen med en dukke i fanget. Hun så opp da de kom inn. "Lena!" ropte hun og løp bort til henne. Lena omfavnet henne hardt. "Er du ok?" spurte hun. Aria nikket. "Victoria dro. Hun sa hun skulle handle. Men hun tok med seg vesken sin." Alexander kjente en klump i magen. Victoria hadde rømt. Eller hun planla noe.
"Marcus er på vei," sa Alexander og tok frem telefonen. "Han vil sjekke sikkerhetsystemet." Lena satte Aria ned og så på Alexander. "Hvis hun har rømt, har hun tatt med seg bevis mot seg selv." "Eller hun har tatt med seg noe hun trenger for å fullføre planen," sa Alexander mørkt. Han gikk bort til safeen i veggen. Den stod åpen. Tom. "Hun tok pengene," sa han. "Og dokumentene." Lena la en hånd på armen hans. "Vi har USB-en. Det er det som teller." Alexander så på henne. "Takk for at du kom tilbake. For Arias skyld." Lena møtte blikket hans. "Jeg kom ikke tilbake for deg. Jeg kom for henne." Men øynene hennes sa noe annet.
Kapittel 13: Politiet kommer
Marcus ankom sammen med to politibetjenter. De gjennomgikk huset nøye. Lena ga dem USB-minnepinnen. "Dette burde gi dere nok til en arrestordre," sa hun. Betjenten nikket. "Vi vil spore opp fru Victoria umiddelbart." Alexander sto i hjørnet og så på. Han følte seg tom. Hvordan hadde han ikke sett hvem Victoria egentlig var? Hadde han vært så blind av ensomhet at han hadde sluppet en ulv inn i fårefolden? Lena kom bort til ham. "Du kunne ikke vite det," sa hun mykt. "Hun er god til å lyve." "Jeg burde ha visst," sa Alexander. "Jeg burde ha beskyttet dem begge."
Politiet dro for å lete etter Victoria. Marcus ble igjen for å sikre huset. Aria hadde sovnet i Lenas armer på sofaen. Alexander dekket henne med et teppe. "Hva skjer nå?" spurte han Lena. "Nå venter vi," sa hun. "Og så må vi bestemme hva vi gjør med oss." Alexander så på henne. "Jeg vil at du skal bli. Ikke som barnepike. Som... familie." Lena ristet på hodet. "Det er for tidlig, Alexander. Vi har såret hverandre for mye. Vi må lege først." Alexander nikket sakte. Han visste at hun hadde rett. Tillit kunne ikke bygges på en natt, spesielt ikke når løgner hadde vært grunnmuren i så lang tid.
Kapittel 14: Victorias siste trekk
Victoria satt i en leiebil på vei til flyplassen. Hun hadde en falsk pass og en billett til Sør-Amerika. Hun trodde hun hadde vunnet. Hun hadde pengene fra safeen, og hun trodde Lena var borte for godt. Men telefonen hennes ringte. Det var en ukjent stemme. "De har opptaket, Victoria. Politiet er på vei til flyplassen." Victoria slapp telefonen. Hun så på sjåføren i speilet. "Kjør tilbake," sa hun. "Vi må endre planen." Hun visste at hun ikke kunne flykte. Hun måtte konfrontere dem. Hvis hun kunne få tak i Lena, kunne hun bytte til seg friheten. Hun var villig til å gjøre hva som helst.
Hun ringte en mann hun kjente fra fortiden. "Jeg trenger hjelp," sa hun. "En jobb som må gjøres nå." Mannen i andre enden lo. "Det koster dyrt, Victoria." "Jeg har penger," sa hun. "Og jeg har informasjon som kan ødelegge Alexander Thorne fullstendig." Mannen ble stille. "Jeg er interessert." Victoria la på. Hun visste at dette var hennes siste sjanse. Hvis hun mislyktes nå, ville hun ende i fengsel resten av livet. Hun så ut vinduet på den regntunge himmelen. Hun tenkte på Aria. Hun hadde aldri likt barnet, bare det barnet representerte: makt. Nå var makten i ferd med å gli henne av hender.
