Davids mor, den samme kvinnen som hadde kalt Bella et tre uten frukt, kom på besøk en ettermiddag. Hun hadde ikke kommet for å gratulere, men for å inspisere. Da hun så barnet hengende opp ned på Bellas rygg, ble ansiktet hennes hardt som stein. Hun tok ikke på barnet. Hun trakk ikke engang på smilebåndet. Hun sto bare i døråpningen og ristet på hodet.
"Dette er ikke måten en mor oppfører seg på," sa hun høyt nok til at naboene kunne høre det. "Du skammer deg over oss. Du skammer deg over mannen din." Bella strammet tøyet rundt barnet litt tighter, en refleks for å beskytte ham mot ordene like mye som mot fallet. "Han er trygg," sa Bella igjen. Men bestemoren snudde seg og gikk uten å hilse. Døren smalt igjen, og lyden ekkoet gjennom huset som et skudd.
Kapittel 5
Markedsdagen
På markedsdagen var hele landsbyen samlet. Det var stedet hvor nyheter ble utvekslet raskere enn varene som ble solgt. Da Bella ankom med barnet på ryggen, ble det stille i gangene mellom bodene. Selgere sluttet å rope ut prisene. Kunder sluttet å undersøke grønnsakene. Alle øyne var festet på den opp-ned-vendte babyen. Det var som om tiden hadde stoppet opp i hetten.
Bella gikk rett til boden hvor hun vanligvis kjøpte ris. Hun ignorerte blikkene. Hun ignorerte hviskingen. Men da hun skulle betale, nektet selgeren å ta imot pengene hennes. "Jeg vil ikke ha penger fra en som leker med ånder," sa han og dyttet myntene tilbake over disken. Bella sto der med hånden utstrakt, ydmyket foran alle. Hun tok pengene sakte, snudde seg og gikk. Men tårene presset på bak øyelokkene, varme og tunge.
Kapittel 6
Minnet fra sykehuset
Om nettene, når huset var stille, lukket Bella øynene og reiste tilbake til den dagen barnet ble født. Det hadde ikke vært en normal fødsel. Barnet hadde kommet ut med hoftene i lås, en sjelden tilstand som legen hadde oppdaget med en gang. Legen, en mann fra byen med briller og strenge regler, hadde tatt henne til side mens David ventet utenfor.
"Hvis du bærer ham vanligvis," hadde legen sagt og sett alvorlig på henne, "vil hoftene hans aldri utvikle seg riktig. Han vil aldri kunne gå. Du må bære ham slik at bena er spredt og hoftene åpne. Opp-ned posisjonen er den eneste måten å sikre riktig vinkel på i denne landsbyen uten spesialutstyr." Bella hadde nikket, selv om hun ikke forstod alt. Hun hadde lovet å følge instruksene. Men legen hadde glemt å gi henne et brev hun kunne vise frem. Han hadde glemt at kunnskap ikke alltid reiser med folk tilbake til landsbyen.
Kapittel 7
David krever svar
Presset ble for mye for David. En kveld, etter at moren hans hadde ringt og grått i telefonen om skammen familien led, konfronterte han Bella. Han sto i stuen med armene i kors. Barnet sov i sengen ved siden av, innsvøpt i tøyet sitt. "Du må stoppe dette," sa David. Stemmen hans var ikke sint, den var desperat. "Folk tror vi er gale. De tror vi skader ham."
Bella satt på gulvet og brettet klær. Hun så ikke opp. "Jeg kan ikke stoppe," sa hun lavt. "Legen sa..." David avbrøt henne. "Legen er ikke her! Vi er her. Og vi må leve med konsekvensene av det du gjør." Han gikk bort til vinduet og så ut i mørket. "Hvis du ikke kan bære ham som en normal mor, vet jeg ikke om jeg kan bli værende her." Ordene hang i luften, tunge som bly. Bella kjente hjertet sitt knuse litt mer.
