Dagen etter dro David til byen for arbeid. Han sa ikke når han kom tilbake. Bella var alene igjen med barnet og stillheten. Hun gikk ut i hagen og satte seg under treet hvor de pleide å spise middag sammen. Barnet våknet og begynte å gråte. Hun tok ham opp, justerte tøyet, og holdt ham i den posisjonen legen hadde foreskrevet. Hun strøk ham over ryggen og hvisket beroligende ord.
"Det er bare oss to nå," hvisket hun. "Men vi er sterke." Vinden tok i trærne og fikk bladene til å rasle. Det lød som om trærne hvisket tilbake. Bella kjente en ensomhet som var fysisk smertefull. Det var ikke bare savnet av David, det var savnet av forståelse. Å være rettferdig i en verden som dømmer deg er den hardeste jobben en mor kan ha. Hun tørket tårene og reiste seg. Det var arbeid som skulle gjøres, uansett hva verden mente.
Kapittel 9
Ryktet om forbannelse
Ryktene endret karakter. Det handlet ikke lenger bare om at hun var rart, nå handlet det om at hun var farlig. Noen sa at barnet var født med en forbannelse, og at Bella prøvde å vende uhellet ved å snu ham opp ned. Andre sa at hun prøvde å mate jorden med barnets energi. En gammel mann i landsbyen, kjent for sine åndelige kunnskaper, begynte å snakke høyt om det på torget.
"En mor snur ikke livet på hodet med mindre døden allerede har tatt tak," sa han til en lyttende skare. Ordene spredde seg som ild i tørt gress. Folk begynte å krysse gaten når Bella kom gående. Dører ble låst. Barn ble kalt inn fra leken. Bella var blitt en paria i sitt eget hjemland. Hun gikk med hodet høyt, men inni seg følte hun seg liten. Hvor mye kunne en menneskesjel tåle før den brast?
Kapittel 10
Barnet blir sykt
En uke senere begynte barnet å hoste. Det var en tørr, hacking lyd som fikk Bella til våkne om nettene i panikk. Hun la hånden på pannen hans. Han var varm. Feber. I landsbyen var feber ofte et tegn på at åndene var sinte. Naboene hørte barnet gråte og nikket til hverandre. "Ser du?" sa de. "Metoden hennes dreper ham sakte." Bella pakket barnet tett og begynte å gå mot klinikken i neste landsby.
Veien var lang og støvete. Solen stekte ned fra himmelen. Bella svettet, og barnet gråt svakere og svakere. Hun mumlet bønner underveis. Ikke til landsbyens guder, men til den Gud hun trodde på i stillheten. "La ham leve," ba hun. "Ta meg hvis du må, men la ham leve." Hver steppe var en kamp. Hver pust var en bønn. Hun visste at hvis han døde nå, ville de si at hun hadde drept ham med sin merkelige måte å bære ham på.
