David tok med seg papiret til landsbyens eldste neste dag. Det var ikke vanlig at en mann forsvarte sin kone offentlig på denne måten, men David var endret. Han hadde sett frykten i Bellas øyne, og han hadde sett helsen til sønnen sin. De eldste samlet seg under det store treet. David leste opp hva sykepleieren hadde skrevet, selv om han stammet på de medisinske ordene.
"Hun gjør dette for å redde ham," sa David til forsamlingen. "Ikke for å skade ham. Ikke for åndene. For kroppen hans." Det ble stille blant de eldre. De visste ikke mye om moderne medisin, men de visste noe om en fars ord. Hvis en far var villig til å stå frem og skamme seg for å forsvare sin kone, måtte det være sannhet i det. En av de eldste, den samme som hadde snakket om forbannelser, nikket sakte. "Da har vi dømt feil," sa han. Ordene var små, men de veide tungt.
Kapittel 15
Unnskyldningen
Dagen etter begynte folk å komme til huset. Ikke for å stirre, men for å be om unnskyldning. Mama Ikin kom først med en pose med pepper og tomater. "Jeg snakket før jeg visste," sa hun og så ned i bakken. Bella tok imot grønnsakene. Hun var ikke sint lenger. Sinnet hadde brent ut for lenge siden, erstattet av en dyp tretthet. "Det er greit," sa Bella. "Dere var bare bekymret."
En etter en kom naboene. Noen bringet mat, andre bringet bare ord. Det var som om en sky som hadde ligget over huset i måneder endelig lettet. Bella sto i døren og tok imot dem. Barnet lå i sengen og sov fredelig. For første gang på lenge følte Bella at hun ikke trengte å beskytte seg mot omverdenen. Murene kunne tas ned. Tilliten kunne bygges igjen, stein for stein.
Kapittel 16
Bestemorens anger
Den hardeste samtalen var den med Davids mor. Hun kom ikke med mat. Hun kom med tårer. Hun sto i gangen og vred hendene sine. "Jeg trodde jeg beskyttet familien," sa hun. "Jeg trodde jeg beskyttet sønnen min mot skam." Bella så på den gamle kvinnen. Hun så alderdommen i ansiktet hennes, frykten for å ha mistet kontrollen. "Du beskyttet dem på din måte," sa Bella. "Jeg beskyttet barnet på min måte."
Bestemoren gikk bort til vuggen og så på barnet. Hun strakk frem en skjelvende hånd og rørte forsiktig babyens fot. "Han er vakker," hvisket hun. "Og han skal gå." Det var den velsignelsen Bella hadde ventet på. Ikke fra gudene, men fra familien. Da bestemoren snudde seg og omfavnet Bella, visste Bella at krigen var over. Kjærligheten hadde vunnet over tradisjonens blinde lydighet.
Kapittel 17
Behandlingen fortsetter
Månedene gikk. Bella fortsatte å bære barnet slik legen hadde sagt, men nå gjorde hun det med hodet høyt. Ingen stirret lenger. Hvis noen spurte, forklarte David det for henne. Han ble en talsmann for kona sin. Han lærte seg selv mer om tilstanden, leste bøkene hun fikk fra klinikken. Han innså at hans uvitenhet hadde vært en del av problemet.
Barnet vokste. Hoftene utviklet seg sakte, men sikkert. Legen hadde sagt at det ville ta tid. Bella hadde tålmodigheten. Hun hadde ventet seks år på dette barnet, hun kunne vente litt på at han skulle bli frisk. Hver dag hun bandt tøyet rundt ham, var det en påminnelse om kampen de hadde vunnet sammen. Det var ikke lenger et tegn på skam, det var et tegn på kjærlighet.
