Da de endelig kom frem til klinikken, var legen borte. Det var en ung sykepleier som tok imot dem. Hun så på barnet, så på måten Bella bar ham på, og rynket pannen. Bella forklarte raskt, før sykepleieren kunne dømme henne. "Legen i hovedstaden sa jeg måtte gjøre dette. For hoftene." Sykepleieren så tvilende ut, men hun tok imot barnet for å sjekke feberen.
Etter en undersøkelse kom sykepleieren ut. "Det er en infeksjon," sa hun. "Ikke farlig, men han trenger medisin." Hun pause, og så på Bella igjen. "Og regarding carrying him... jeg har sett dette før. Det er en metode for hoftedysplasi. Det er riktig." Bella kjente lettelsen skylle over seg som en bølge. Noen andre visste. Noen andre forstod. Hun fikk medisinen og en liten lapp med instruksjoner skrevet på. Det var ikke mye, men det var et bevis.
Kapittel 12
Tilbake til landsbyen
På veien tilbake gikk Bella annerledes. Hun hadde papiret i lommen. Det føles som en rustning. Da hun kom tilbake til landsbyen, møtte hun Mama Ikin igjen. Pepper-selgeren så på henne, forventet nok en gang å se sorg. Men Bella stoppet opp. Hun tok frem papiret fra klinikken. "Han er syk," sa Bella. "Men han vil leve. Og denne måten å bære ham på er grunnen til at han vil kunne gå en dag."
Mama Ikin tok imot papiret. Hun kunne ikke lese godt, men hun kjente igjen stempelet fra sykehuset. Det var offisielt. Hun så på Bella, og noe i blikket hennes endret seg. Misforståelsen var ikke lenger total. "Vis dette til ektemannen din," sa Mama Ikin lavt. "Menn forstår papir bedre enn kvinners ord." Bella nikket. Det var første gangen på måneder at noen hadde gitt henne et råd som føles som støtte, ikke en dom.
Kapittel 13
Davids tilbakekomst
David kom tilbake tre dager senere. Han så sliten ut, klærne hans var støvete fra reisen. Han gikk ikke hjem med en gang. Han sto utenfor porten og så på huset. Han hørte barnet le inne fra stuen. Lyden var svak, men den var der. Latteren han hadde savnet. Han tok et dypt pust og åpnet porten. Bella satt i stolen med barnet på fanget, nå vendt riktig vei fordi han sov.
Bella reiste seg da hun så ham. Hun sa ingenting med en gang. Hun gikk bort til ham og la papiret fra klinikken i hånden hans. David så på papiret, så på henne, og så på barnet. Han leste teksten sakte. Ordene om "hoftedysplasi" og "forebyggende posisjonering" ga ikke mening for ham med en gang, men stempelet ga autoritet. "Legen sa dette?" spurte han. Bella nikket. "Jeg kunne ikke fortelle deg. Jeg var redd du ikke ville tro meg."
