Over middag prøvde jeg å være normal. Na satt i høystolen og spiste pasta. David snakket om jobben sin, om et nytt prosjekt på kontoret. Jeg lyttet med et halvt øre. "Hannah virker som en flink kvinne," sa jeg plutselig. David stoppet med gaffelen halvveis til munnen. "Ja," sa han raskt. "Veldig flink. Vi er heldige som fant henne." "Har hun andre barn?" spurte jeg og holdt blikket festet på Na. David nølte. "Jeg tror ikke det. Hun sa hun bodde alene."
"Na sier det er en annen jente der," sa jeg og så på ham. "En som ligner på henne." David lo, men det lød anstrengt. "Barn fantaserer, Elsa. Du vet hvordan det er." "Hun har et bilde," løy jeg. "Hun tegnet henne." David ble stille. Han så på Na. "Na, har du tegnet en venninne?" Na nikket. "Hun heter Mia," sa Na. "Mia," gjentok David lavt. Han ble blek i ansiktet. Han kjente det navnet. Det så jeg tydelig. Han la fra seg bestikket. "Jeg er ikke sulten lenger," sa han og reiste seg opp. Han forlot bordet uten å se på meg.
Kapittel 4
Søket Etter Mia
Den natten sov jeg ikke. Da David snorket ved siden av meg, tok jeg frem laptoppen. Jeg søkte på navnet Mia sammen med Hannahs etternavn. Ingen resultater. Jeg søkte på fødselsregistre i fylket vårt. Ingenting offentlig. Jeg ringte en venninne som jobbet i helsevesenet. "Kan du sjekke noe for meg?" spurte jeg. "Det er privat," sa hun. "Det er viktig," sa jeg. "Det handler om barn." Hun sukket. "Ok. Hva trenger du?" Jeg ga henne Hannahs adresse og navnet Mia. "Se om det er registrert noen barn på den adressen."
Ti minutter senere ringte hun tilbake. "Det er rart," sa hun. "Det er ingen barn registrert på den adressen. Men det er en fødsel for fire år siden som er merket som 'privat'. Moren er oppført som anonym, men farsnavnet er redigert." Hjertet mitt stoppet. "Kan du se farsnavnet?" spurte jeg. "Nei, det er låst. Men jeg kan se at fødestedet er det samme sykehuset hvor Na ble født." Jeg la på telefonen. Hånden min skalv. Dette var ikke bare en jente. Dette var en hemmelighet som noen hadde betalt for å skjule.
Kapittel 5
Davids Fortid
Jeg gikk inn på hjemmekontoret til David. Jeg visste at jeg ikke burde, men jeg trengte svar. Jeg åpnet skuffene. Det meste var kjedelige papirer. Regninger, kontrakter. Men i den nederste skuffen, bak en bunke med gamle forsikringsdokumenter, fant jeg en konvolutt. Den var gulnet. Inni var det et bilde av David og en kvinne. Kvinnen holdt en baby. Babyen hadde det samme fødselsmerket. På baksiden sto det: "Mia, 2020." Og et navn på kvinnen: "Sarah."
Jeg kjente ikke Sarah. David hadde aldri nevnt en Sarah. Jeg hørte fottrinn i gangen. Jeg skyndte meg å putte konvolutten i lommen og lukket skuffen akkurat da David åpnet døren. "Hva gjør du?" spurte han. Stemmen hans var kald. "Jeg lette etter en saks," sa jeg og holdt den opp. Jeg hadde funnet den i en annen skuff. David stirret på meg. Han visste at jeg løy. "Det er sent," sa han. "Gå og legg deg." Jeg gikk forbi ham, men jeg kjente blikket hans i ryggen. Han visste at jeg visste. Og han var redd.
