Neste dag hentet jeg Na tidlig. Hannah sto i døren. "Du er tidlig," sa hun. "Jeg trenger å snakke med deg," sa jeg. "Inni." Vi gikk inn i stuen. Na lekte i hjørnet. "Hvem er Mia?" spurte jeg rett ut. Hannah stivnet. Hun så på Na, deretter på meg. "Jeg vet ikke hva du snakker om." "Jeg har sett henne," sa jeg. "I hagen. Hun ligner på Na." Hannah ble blek. "Det er ingen andre barn her. Bare de tre du betaler for." "Jeg har bilde," sa jeg. "Og jeg har politiet på hurtigring."
Hannah sank ned i sofaen. Hun dekket ansiktet med hendene. "Jeg hadde ikke noe valg," hvisket hun. "De sa de ville ødelegge meg hvis jeg ikke passet på henne." "Hvem?" spurte jeg. "Davids mor," sa Hannah. "Din svigermor." Det traff meg som et slag. Svigermoren min hadde alltid vært kald, men dette? "Hvor er jenta nå?" spurte jeg. "Hun er i kjelleren. Hun får ikke lov til å gå ut når dere kommer." Jeg kjente sinnet koke. "Vis meg henne," sa jeg. Hannah nikket sakte og ledet meg mot en dør under trappen.
Kapittel 7
Jenta I Kjelleren
Kjelleren var mørk og luktet av mugg. I hjørnet sto en liten seng. Der satt Mia. Hun så på meg med store, redde øyne. "Na?" hvisket hun. Jeg gikk bort til henne og knelte ned. "Jeg er ikke Na," sa jeg mykt. "Jeg er mamman hennes." Mia ristet på hodet. "Mamma sa jeg ikke hadde noen mamma." Hjertet mitt brast. "Det er ikke sant," sa jeg. "Du har en familie." Jeg så på Hannah. "Hvor lenge har hun vært her?" "Siden hun ble født," sa Hannah. "Sarah dro. Hun ville ikke ha henne."
"Hvor er Sarah nå?" spurte jeg. "Jeg vet ikke," sa Hannah. "Men David vet." Jeg reiste meg opp. Mia tok tak i jakken min. "Ikke gå," sa hun. Jeg løftet henne opp. Hun var lett, for lett. "Du skal ikke bli her lenger," sa jeg. "Vi tar deg med hjem." Hannah så på meg med skrekk. "Du kan ikke. Din svigermor... hun vil komme." "La henne komme," sa jeg. "Jeg er ferdig med å være redd." Jeg bar Mia opp trappen. Na sto i stuen og stirret på oss. To jenter som var speilbilder av hverandre. Na smilte. "Mia," sa hun.
Kapittel 8
Davids Tilståelse
Da jeg kom hjem med Mia, satt David i stuen. Svigermoren min satt ved siden av ham. De så på jenta jeg bar på. "Hva har du gjort?" sa svigermoren. Stemmen hennes var som is. "Jeg har hentet barnebarnet ditt," sa jeg. "Og du skal ikke få skjule henne lenger." David reiste seg opp. "Elsa, du forstår ikke." "Forklar det da," sa jeg. "Hvorfor har du en datter til? Hvorfor har du gjemt henne?" David så på moren sin. Hun nikket knapt. "Det var for familiens skyld," sa David. "Sarah ville ikke ha ansvaret. Mor sa det var best."
"Best for hvem?" ropte jeg. "Best for deg? Best for arven?" Svigermoren reiste seg. "Den jenta er en skam. Hun minner oss om en feil vi gjorde." "Hun er et barn," sa jeg. "Ikke en feil." David så på Mia. For første gang så han på henne som en far. "Jeg visste ikke at hun hadde det så vondt," sa han lavt. "Mor sa hun hadde det bra." "Du lyver," sa jeg. "Du visste alt." David sank ned i stolen. Han visste at spillet var over. Hemmeligheten var ute.
