Na og Mia fant hverandre med en gang. De delte ikke bare ansikt. De delte tanker. Hvis Na lo, lo Mia. Hvis Na ble trist, ble Mia stille. Det var som om de var koblet sammen med en usynlig ledning. De ville sove i samme rom. Vi satte opp en ny seng ved siden av Na's. "Skal vi fortelle en historie?" spurte jeg. "To historier," sa Na. "En til meg og en til Mia." Jeg leste til de sovnet. De holdt hverandre i hendene gjennom dynene.
David sto i døren og så på dem. Han gråt stille. "Jeg har mistet fire år," sa han. "Du kan få resten tilbake," sa jeg. "Men du må være her. Hver dag." Han nikket. "Jeg skal ikke dra noen steder." Det var en ny start for oss også. Ekteskapet vårt hadde vært skaket, men dette bandt oss sammen på en ny måte. Vi hadde et felles prosjekt nå. Å gi jentene det livet de fortjente. Og det krevde at vi jobbet sammen.
Kapittel 13
Sarahs Spor
Jeg klarte ikke å slutte å tenke på Sarah. Mias biologiske mor. Hvor var hun? Var hun tvunget bort? Eller hadde hun virkelig forlatt barnet? Jeg hyret en privatetterforsker. "Finn henne," sa jeg. "Uansett hvor hun er." To uker senere ringte han. "Jeg fant henne," sa han. "Hun bor i en annen stat. Hun heter noe annet nå." "Kan du gi meg nummeret?" spurte jeg. "Ja, men vær forsiktig. Hun virker... redd."
Jeg ringte nummeret. En kvinne svarte. "Sarah?" sa jeg. Det ble stille. "Hvem er du?" "Jeg er mamman til Mia," sa jeg. "Og til Na." Sarah begynte å gråte. "Jeg trodde hun var død," sa hun. "De sa at hun var syk. At hun ikke ville overleve." "Det var en løgn," sa jeg. "Hun er frisk. Og hun spør etter deg." "Kan jeg komme?" spurte Sarah. "Ja," sa jeg. "Men ta det rolig. Hun er liten." Jeg la på. Det var enda et brikke i puslespillet. Mias historie var ikke ferdigskrevet ennå.
Kapittel 14
Møtet Med Sarah
Sarah kom en uke senere. Hun så sliten ut, eldre enn sine år. Da hun så Mia i hagen, stoppet hun opp. Mia så opp. "Mamma?" sa hun. Sarah falt på kne. "Ja," sa hun. "Jeg er her." Mia løp bort til henne. De omfavnet hverandre. Jeg sto på verandaen og så på. Det var ikke min plass å blande meg inn. David sto ved siden av meg. "Hun skal bli her," sa han. "Hun trenger en mor." Jeg nikket. "Vi har plass."
Sarah flyttet inn i gjesterommet. Det var rart i begynnelsen. Tre voksne, to barn. Men det fungerte. Sarah var forsiktig med Mia. Hun ville ikke presse henne. Mia var delt mellom oss. Men hun lærte fort at hun kunne elske begge. "Du er min hjertemamma," sa hun til meg en dag. "Og du er min fødemamma," sa hun til Sarah. Det var en perfekt forklaring. Ingen var utestengt. Alle hadde en plass. Og det var slik det skulle være.
