Svigermoren prøvde å ta kommandoen igjen. "Dette løses internt," sa hun. "Gi meg jenta. Jeg skal finne et bedre sted til henne." "Nei," sa jeg. "Hun blir her." Svigermoren lo. "Tror du David vil la deg beholde huset? Pengene? Alt tilhører familien." "Alt tilhører David," sa jeg. "Og David er ferdig med deg." Jeg så på David. "Velg," sa jeg. "Din mor, eller døtrene dine." David så på moren sin. Hun så på ham med et blikk som kunne drepe. "Du vet hva som står på spill," sa hun.
David så på Mia og Na som lekte sammen på gulvet. De delte en leke. De lo. Det var det vakreste jeg noen gang hadde sett. "Jeg velger dem," sa David. Svigermoren ble stille. "Da har du valgt bort alt annet," sa hun. "Da arver du ingenting." "Det er greit," sa David. "Jeg vil ikke ha penger som er bygget på løgner." Svigermoren reiste seg. "Dere vil angre," sa hun. Hun gikk ut og smalt døren. Jeg visste at krigen nettopp hadde begynt. Men vi var klare.
Kapittel 10
Politiet Kobles Inn
Jeg ringte politiet samme kveld. Jeg fortalte dem om Mia. Om hvordan hun hadde blitt holdt skjult. Om forholdene i kjelleren. To betjenter kom til huset. De snakket med Mia. De tok bilder av rommet. Svigermoren ble varslet, men politiet sa at hun ikke hadde foreldreansvar. David var faren. Han måtte signere papirer. Han gjorde det uten å nøle. "Jeg vil ha dem trygge," sa han til betjentene. "Uansett hva det koster."
Betjentene så på meg. "Vi må etterforske Hannah også," sa de. "For medvirkning." Jeg nikket. "Hun var redd," sa jeg. "Men hun hjalp til slutt." Hannah ble avhørt samme natt. Hun fortalte alt. Om pengene hun hadde fått. Om truslene fra svigermoren. Det ble tatt opp som bevis. Dette var ikke lenger bare en familiesak. Det var en straffesak. Svigermoren hadde overskredet grenser som kunne sende henne i fengsel. Og denne gangen ville ingen dekke over det.
Kapittel 11
Mias Helse
Vi tok Mia til legen dagen etter. Hun var underernært. Hun hadde tegn på forsømmelse. Legen var sint. "Hvordan kunne dette skje?" spurte han. "Hvor var helsestasjonen?" "Det finnes ingen journal på henne," sa jeg. Legen ristet på hodet. "Vi må opprette en nå. Og vi må sørge for at hun får oppfølging." Mia satt på undersøkelsesbenken og holdt hånden min. Hun var stille. "Gjør det vondt?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. "Jeg er vant," sa hun. De ordene knuste meg. Hun var fire år gammel. Hun skulle ikke være vant til smerte.
Legen ga oss en liste over ting hun trengte. Mat, vitaminer, terapi. Jeg kjøpte alt. Da vi kom hjem, lagde jeg en stor middag. Mia spiste sakte, som om hun ventet at noen skulle ta tallerkenen fra henne. "Spis så mye du vil," sa jeg. "Det er mer." Hun så på meg. "Alt?" "Alt," sa jeg. Hun spiste opp hele tallerkenen. Og litt til. Det var en liten seier. Men den betydde alt. Hun begynte å forstå at hun var trygg nå.
