Kapittel 8
Juleaften kom, og huset var fylt med duften av stekt kalkun, krydder og gran. Juletreet blinket med lys, og sølvpynten glitret i peisens skjær. Jeffrey og Melanie var i sitt ess, de gikk rundt og tok imot gjester, de lo, de skjenket vin. De så ut som de perfekte vertene. Men jeg så gjennom fasaden. Jeg så nervøsiteten i Melanies hender da hun holdt et glass. Jeg så hvordan Jeffrey stadig sjekket klokken, som om han ventet på noe.
Gjestene ankom: naboer, gamle venner, forretningsforbindelser. Alle smilte, alle ønsket meg god jul, alle kommenterte hvor "sterk" jeg var som kom meg etter fallet. Jeg takket dem, jeg smilte, jeg spilte rollen. Men inni meg telte jeg ned. Jeg ventet på det rette øyeblikket.
Da alle var samlet rundt det store bordet, da kalkunen var skjært opp og vinene var skjenket, da stemningen var på sitt høyeste – da reiste jeg meg sakte opp. Alle øyne vendte seg mot meg. Jeg tok et dypt pust. Og jeg begynte å snakke.
Kapittel 9: Konfrontasjonen
Kapittel 9
"Takk alle sammen for at dere er her i kveld," sa jeg, med en stemme som var rolig, men bar. "Det betyr mye for meg å feire jul med dere." Jeg gjorde en pause, og lot stillheten bygge seg. "Men før vi fortsetter, er det noe jeg må dele med dere. Noe som har skjedd, og som jeg ikke lenger kan tie om."
Jeg så på Jeffrey og Melanie. Deres smil stivnet. "For noen dager siden," fortsatte jeg, "falt jeg ned trappen. Det var ikke en ulykke. Det var et angrep." Jeg lot ordene synke inn. "Melanie dyttet meg. Med vilje." Rommet ble stille som graven. Alle stirret på Melanie, som ble blek som et lik. Jeffrey reiste seg brått. "Mor, hva sier du? Dette er absurd!"
Jeg ristet på hodet. "Det er ikke absurd, Jeffrey. Det er sannheten. Og jeg har bevis." Jeg tok frem den lille opptakeren fra lommen min og holdt den opp. "Hver samtale. Hver plan. Hver løgn. Alt er fanget her." Jeffreys ansikt forandret seg. Fra forvirring til sinne. Til frykt.
Kapittel 10: Latteren Som Døde
Kapittel 10
Jeffrey lo. En hard, nervøs latter. "Du tror vel ikke at noen vil tro deg, mor? Du er gammel. Du er skadet. Du er... forvirret." Han så på gjestene, som om han søkte støtte. "Hun vet ikke hva hun sier. Stresset, smerten... det påvirker henne."
Men jeg var forberedt. "Er Eleanor her?" spurte jeg. Min advokat reiste seg fra bordet. "Jeg er her, Sophia." "Og Dr. Martinez?" Legen nikket. "Jeg er også her, fru Reynolds." "Og Officer Davis?" Politimannen trådte frem fra skyggene ved døren. "Jeg er her, fru Reynolds. På vegne av New York Police Department."
Jeffreys latter døde i halsen. Melanie begynte å gråte, men det var ikke tårer av anger. Det var tårer av panikk. "Dette er en konspirasjon!" ropte hun. "De har hjulpet henne å lyve!" Men Officer Davis ristet på hodet. "Fru Melanie, jeg har en arrestordre for deg og herr Jeffrey Reynolds, utstedt på grunnlag av bevis for forsøk på drap, svindel, og konspirasjon. Dere er under arrest."
