Det er få opplevelser som kan sammenlignes med å våkne opp etter en lang periode i dvale, spesielt når man er omringet av mennesker som ønsker det motsatte. Denne historien tar oss med på en reise gjennom mørket, frykten og kampen for å overvinne de som står i veien for kjærlighet og familie. Bli med inn i en nervepirrende fortelling om mot og overlevelse.
En uventet oppvåkning
Det første jeg hørte etter tolv dager i en kvelende mørke, var stemmen til min ni år gamle sønn. Han sto ved sykesengen min, gråt stille og holdt hånden min på samme måte som han pleide å gjøre når han var redd for fyrverkeri. "Mamma... hvis du kan høre meg, klem hånden min. Vær så snill." Jeg prøvde virkelig, men kroppen min svarte ikke. En sykepleier kom inn og snakket om intravenøse væsker og blodtrykk, og hvor mirakuløst det var at jeg fortsatt var i live. Hun nevnte at SUV-en min hadde kjørt av veien nær en fjellkurve.
En tragisk hendelse
Alle gjentok det samme: "Stakkars Emily... hun mistet kontrollen." Men jeg husket ikke å ha mistet kontrollen. Det siste jeg husket var Ryan, min mann, som satt ved kjøkkenbordet og dyttet papirer mot meg. "Bare signer, Em. Det er for å beskytte eiendelene våre." Jeg nektet. Den samme kvelden sviktet bremsene mine.
