Inni boksen lå det en USB-minnepinne og et notat. Notatet var kort: «Sannheten gjør deg fri, sønn. Se på dette før du velger side.» Carlos kjente en klump i halsen. Han gikk inn på kontoret og plugget USB-en inn i den gamle datamaskinen. En videofil åpnet seg. Det var faren hans, Eduardo. Han så sliten ut, men øynene var klare. «Carlos,» sa han i videoen. «Hvis du ser på dette, har du sannsynligvis latt Vanessa styre deg. Jeg trenger at du vet sannheten om gjelden hennes.»
Eduardo forklarte i videoen at han hadde oppdaget at Vanessa hadde store spille gjeld og hadde lånt penger ved å bruke huset som sikkerhet uten Joanas viten. «Hun lurer deg, Carlos. Hun elsker ikke deg, og hun elsker ikke moren din. Hun elsker pengene som hun tror ligger i veggene her. Hvis du hjelper henne med å selge huset, vil du miste alt når gjelden innkreves. Jeg har bevist alt i mappen på pinnen.» Carlos satt som lammet. Bildet av Vanessa som den omsorgsfulle kona knust foran øynene hans. Han så på blodflekkene på gulvet fra dagen før, og for første gang følte han skam som brente verre enn ild.
Kapittel 9: Joana returnerer til landsbyen
Joana dro ikke tilbake til huset ennå. Hun dro til sin lille leilighet i landsbyen, et sted fylt med minner fra før huset ble bygget. Det var stille der, men det var en trygg stillhet. Hun ringte til Don Rafael og ba ham forberede sakspapirene. «Vi skal ikke bare forsvare oss, Rafael. Vi skal angripe,» sa hun med en stemme som ikke lenger skjelvet. Hun følte en ny energi, en styrke som kom fra vissheten om at hun hadde rettferdigheten på sin side.
Hun tok frem symaskinen sin som sto i hjørnet av stuen. Den hadde stått urørt siden Eduardo døde. Nå satte hun i en tråd. Lyden av maskinen som begynte å surre fylte rommet. Det var lyden av hennes egen makt. Hun begynte å sy, ikke for å selge, men for å roe nervene. Hver sting var en tanke om hvordan hun skulle gjenerobre livet sitt. Hun visste at nyheten om at hun var i live og kjempet tilbake ville spre seg i landsbyen som ild i tørt gress. Alle visste om Vanessa, og alle ventet på å se hva den gamle enkefruen ville gjøre.
Kapittel 10: Naboene samles
Nyheter i en liten landsby i Almería reiser raskt. Da Pepe gartneren fortalte naboene om hva han hadde hørt Vanessa si om å selge tomten, ble det stille sinne i gatene. Folk i landsbyen husket Joana og Eduardo. De husket hvordan Eduardo alltid hadde hjulpet til med reparasjoner gratis, og hvordan Joana hadde sydd drakter til konfirmasjoner for halve prisen. De så på Vanessa som en inntrenger, en byboer som ikke forsto verdien av fellesskap.
En kveld samlet en gruppe på ti menn og kvinner seg utenfor Joanas leilighet. De banket ikke på; de ventet bare. Da Joana åpnet døren, så hun ansikter hun hadde kjent i førti år. «Vi er her for deg, Joana,» sa Manuel. «Vi lar ikke dem rive ned huset ditt. Vi vil stå vakt hvis det trengs.» Joana ble overveldet. Hun hadde trodd hun var alene, men nå så hun at hun hadde en hel hær bak seg. Dette var ikke lenger bare hennes kamp; det var landsbyens kamp mot grådighet. Sammenlaget de planer for hvordan de skulle hindre megleren i å komme inn på eiendommen.
