Vanessa merket stemningen endre seg. Da hun gikk til butikken for å handle, hilste ingen på henne. Når hun prøvde å snakke med noen om huset, snudde de seg bort. Ryktet om at hun hadde dyttet den gamle svigermoren gjennom et vindu hadde spredd seg, og folk så på henne med forakt. Men det som virkelig fikk henne til å få panikk, var da eiendomsmegleren ringte og sa at han ikke kunne komme for å ta bilder. «Det er for mye motstand, fru Méndez. Folk blokkerer veien. Vi kan ikke risikere konfrontasjon ennå.»
Hun løp hjem til Carlos og skrek. «Gjør noe! Få vekk de idiotene der ute!» Carlos satt i sofaen og så på henne. For første gang så han henne ikke som sin kone, men som en fremmed. «Jeg kan ikke gjøre noe, Vanessa. De elsker Joana. Og etter det jeg har funnet ut...» Han stoppet. Vanessa ble blek. «Hva har du funnet ut?» spurte hun, og stemmen hennes ble en farlig hvisking. Carlos reiste seg sakte. «Jeg vet om gjelden, Vanessa. Jeg vet om alt.» Rommet ble stille, så stille at man kunne høre støvet falle.
Kapittel 12: Konfrontasjonen mellom ektefellene
«Du har ingen bevis,» sa Vanessa og prøvde å bevare roen, men hendene hennes knyttet seg til neven. «Eduardo er død. Hans ord betyr ingenting.» Carlos lo, en bitter og tørr latter. «Han etterlot seg alt, Vanessa. Videoer, dokumenter, bevis på at du har forfalsket signaturer for å ta lån i husets navn. Du har ikke bare ydmyket min mor; du har forsøkt å svindle oss begge.» Vanessa ble hvit som et laken. Hun innså at nettet hun hadde spunnet, nå strammet seg rundt hennes egen hals.
«Hva vil du gjøre?» spurte hun, og for første gang lød hun redd. «Jeg vil at du skal pakke tingene dine,» sa Carlos rolig. «Du skal dra. Og du skal be min mor om unnskyldning før du går, ellers sender jeg alt til politiet.» Vanessa så seg om i rommet, som om hun lette etter en utvei, en alliert. Men søstrene hennes var reist, og nevøene var ute og lekte. Hun var alene med sin egen grådighet. «Du vil angre på dette, Carlos. Du vil ende opp fattig og alene,» truet hun før hun løp opp trappen for å pakke.
Kapittel 13: Joana mottar en uventet gjest
Samme kveld banket det på døren til Joanas leilighet. Da hun åpnet, sto Carlos der. Han så sliten ut, eldre enn sine førti år. «Mamma,» sa han og stemmen brast. Joana sto stille i døren, usikker på om hun skulle slippe ham inn eller lukke den i ansiktet på ham. Smerten fra dyttet var fortsatt der, både i armen og i hjertet. Men hun så sønnen sin, og hun så angeren i øynene hans.
«Kom inn,» sa hun til slutt og trakk seg til side. Carlos satte seg på den gamle stolen og begynte å gråte. Han fortalte henne alt; om videoen, om gjelden, om Vanessas planer. Joana lyttet uten å avbryte. Da han var ferdig, la hun hånden på hans kne. «Jeg visste at du var svak, Carlos. Men jeg visste ikke at du var blind. Nå har du åpnet øynene. Spørsmålet er: hva skal du gjøre nå?» Carlos så opp på henne. «Jeg vil fikse dette. Jeg vil ha deg hjem.» Joana nikket sakte. «Da må du være sterk. Ikke for meg, men for deg selv.»
