Min far var ikke dum. Han hadde sett måten Josiah så på meg, og han hadde sett måten jeg smilte når Josiah kom inn i rommet. En ettermiddag kalte han meg inn på kontoret sitt igjen, og denne gangen var ansiktet hans mørkt som en stormsky. "Jeg har sett hva som foregår," sa han uten innledning. "Og det må stoppe." Jeg kjente en kald frykt spre seg i magen. Hadde han tenkt å straffe Josiah? Hadde han tenkt å sende ham bort?
"Far," sa jeg med en stemme som var fastere enn jeg hadde forventet. "Du kan ikke stoppe dette. Du kan ikke kontrollere hva vi føler for hverandre." Han reiste seg opp og gikk bort til vinduet. "Det er ikke trygt, Elellanar. Hvis noen finner ut... hvis noen rapporterer dette... kan de drepe ham. Vet du det?" Jeg visste det. Men vissheten om faren endret ikke følelsene mine. "Da må vi være forsiktige," sa jeg. "Men jeg vil ikke gi ham opp."
Kapittel 3
Hemmelige Møter
Vi begynte å møtes i smug, i skyggene av plantasjebygningene når månen var skjult bak skyene. Josiah viste meg steder jeg aldri hadde visst eksisterte. En liten hytte langt ute i skogen som hadde blitt forlatt for år siden. Der kunne vi være alene, uten øyne som overvåket oss, uten ører som lyttet. Han laget et leie av hø og tepper for meg, og vi lå der og snakket om fremtiden som vi visste vi kanskje aldri ville få.
"Hvis vi var frie," sa han en natt, "hvor ville du dra?" Jeg tenkte lenge før jeg svarte. "Nordover," sa jeg til slutt. "Til et sted hvor ingen kjenner oss. Hvor jeg bare er en kvinne, og du bare er en mann." Han tok hånden min og kysset håndflaten. "En dag," lovte han. "En dag skal vi være frie sammen." Det var et løfte vi begge visste kunne koste oss livet, men i mørket i den hytta føles det mulig.
Kapittel 4
Graviditeten
Da jeg innså at jeg var gravid, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Det var et mirakel, men det var også en dom. En gravid kvinne i rullestol var allerede en sjeldenhet. En hvit kvinne gravid med en slaves barn var en setningsdom i Virginia 1856. Jeg fortalte det til Josiah en kveld ved smien, og ansiktet hans ble blekt som kritt. "Vi må dra," sa han umiddelbart. "Nå. Før noen finner ut av det."
Men hvor skulle vi dra? Vi hadde ingen penger, ingen kontakter i nord, og jeg kunne ikke reise langt i min tilstand. Josiah begynte å legge planer i hemmelighet. Han snakket med andre slaver som hadde rømt før, lærte om Undergrunnsjernbanen, om de menneskene som hjalp rømlinger nordover. Men tiden var ikke på vår side. Magen min vokste for hver uke, og ryktene begynte allerede å spre seg blant de andre slavene. Ingen sa noe høyt, men jeg så blikkene deres.
