Det var Marcus som sladre. Han hadde alltid vært sjalu på Josiahs posisjon i huset, på den tilliten min far hadde gitt ham. En kveld da Josiah var ute og samlet forsyninger til flukten, kom Marcus til min far. "Jeg må snakke med deg, sir," sa han med en stemme full av falsk bekymring. "Det er om frøken Elellanar og Josiah." Min far ble stående stille, og jeg kunne se hvordan ordene traff ham som knivstikk. Han hadde visst, men han hadde valgt å ignorere det. Nå kunne han ikke lenger gjøre det.
"Er du sikker?" spurte min far med en stemme som var farlig lav. Marcus nikket. "Hun er gravid, sir. Og alle vet hvem faren er." Min far satte seg ned tungt i stolen sin. Han så ut som om han hadde eldes ti år på ett øyeblikk. "Hvor er hun?" spurte han. "I rommet sitt, sir." Min far reiste seg opp, og jeg kunne se konflikten i øynene hans. Han elsket meg, men han levde i en verden hvor dette var en forbrytelse som kunne ødelegge hele familien vår.
Kapittel 6
Konfrontasjonen
Min far kom inn på rommet mitt uten å banke. Jeg satt ved vinduet og så ut på markene hvor bomullen vokste høy og hvit. Han sto i døren i lang tid før han klarte å snakke. "Er det sant?" spurte han til slutt. Jeg snudde rullestolen min og så på ham. Jeg kunne ikke lyve, ikke nå. "Ja," sa jeg enkelt. Han lukket øynene og tok et dypt pust. "Josiah vil bli solgt. Kanskje drept. Vet du det?" Jeg nikket. "Jeg vet det."
"Hvorfor?" spurte han, og stemmen hans brast. "Hvorfor risikere alt for dette?" Jeg la hånden på magen min. "Fordi dette barnet er en del av meg. Og Josiah er den eneste mannen som noen gang har sett meg som et menneske, ikke som en defekt vare." Min far gikk bort til meg og knelte ned ved siden av rullestolen min. Tårene rant ned kinnene hans, og jeg hadde aldri sett ham gråte før. "Jeg prøvde bare å beskytte deg," hvisket han. "Men jeg tror jeg har ødelagt alt."
Kapittel 7
En Uventet Allianse
Det var min mor som kom med løsningen. Hun hadde vært stille gjennom hele krisen, men nå tok hun kommandoen. "Vi må få dem bort," sa hun til min far. "Før noen andre finner ut av det." Min far så på henne som om hun hadde mistet forstanden. "Og hvordan foreslår du at vi gjør det?" spurte han. Mor hadde en plan. Hun hadde kontakter i Baltimore, abolitionister som hjalp rømlinger. Hun hadde holdt dette hemmelig i år, men nå var det på tide å bruke det.
"Jeg har spart penger," innrømmet hun. "Penger fra husholdningen. Nok til å betale for deres reise nordover." Min far stirret på henne. "Du har visst om dette?" Hun nikket. "Jeg har sett hvordan han ser på henne. Og jeg har sett hvordan hun ser på ham. Dette er ekte kjærlighet, Richard. Noe du og jeg aldri hadde." Det var en hard sannhet, men min far sa ingenting. Han visste at hun hadde rett. Noen ganger må man bryte lovene for å gjøre det som er riktig.
Kapittel 8
Fluktplanen
Josiah og jeg satt sammen i smien og gikk gjennom planen. Det var farlig, og sjansene var ikke gode. Vi måtte reise om natten, skjule oss om dagen. Jeg kunne ikke gå, så Josiah måtte bære meg det meste av veien. "Det kommer til å bli hardt," advarte han meg. "Du er gravid, og reisen vil ta uker." Jeg la hånden på magen min. "Vi har ikke noe valg," sa jeg. "Hvis vi blir her, dør vi alle tre."
Vi pakket det vi trengte. Litt mat, litt vann, noen klær. Josiah laget en spesiell bærestol av tre og lær som jeg kunne sitte i mens han bar meg. Det var tungt, men det var det eneste som ville fungere. Min mor ga oss en pose med gullmynter hun hadde gjemt i årevis. "Ta dette," sa hun. "Det vil hjelpe dere når dere kommer nordover." Jeg omfavnet henne, og for første gang på år følte jeg at hun virkelig så meg. "Takk," hvisket jeg. Hun ristet på hodet. "Pass på hverandre," sa hun. "Og lev."
