Vi dro ved midnatt, da månen var skjult bak tunge skyer. Josiah bar meg på ryggen, med bærestolen festet sikkert. Vi snek oss ut gjennom skogen, bort fra hovedhuset og inn i villmarken. Hver lyd fikk meg til å hoppe. Hver skygge så ut som en slavejeger. Men Josiah var rolig, som om han hadde gjort dette før. Kanskje hadde han det. Kanskje hadde han drømt om flukt i mange år før jeg kom inn i bildet.
Etter noen timer satte vi oss ned for å hvile. Josiah laget et lite bål langt nok unna veien til at det ikke ville bli sett. Jeg satt i rullestolen min og så på ham mens han sjekket kartet. "Hvor langt er det til første stopp?" spurte jeg. "To dager," svarte han. "Hvis vi er heldige." Jeg la hånden på magen min og kjente barnet sparke. "Han eller hun er utålmodig," sa jeg med et svakt smil. Josiah kom bort og la hånden sin over min. "Vi skal nok komme oss gjennom dette," sa han. "Sammen."
Kapittel 10
Jegerne
På den tredje dagen hørte vi hundene. De var langt borte, men de nærmet seg. Josiah ble blek da han hørte lyden. "De er etter oss," sa han. "Vi må skjule oss." Han bar meg inn i en hule som var skjult av busker og trær. Det var mørkt og fuktig inne, men det var det eneste skjulestedet vi kunne finne. Vi satt der i timevis og lyttet til hundene som gjødde i nærheten. Jeg holdt pusten og ba til en Gud jeg ikke var sikker på at hørte på oss.
"Hvorfor gir de ikke opp?" hvisket jeg. Josiah tok hånden min. "Fordi det er penger på hodet vårt. Din far tilbød en belønning for å finne oss." Jeg kjente en bitterhet stige opp i meg. Min far hadde sagt at han elsket meg, men han hadde likevel satt en pris på hodet vårt. "Han har ikke noe valg," sa Josiah som om han kunne lese tankene mine. "Hvis noen finner ut at han hjalp oss, vil han miste alt." Jeg nikket, men smerten satt dypt. Kjærlighet var komplisert når den kolliderte med samfunnets lover.
Kapittel 11
Undergrunnsjernbanen
Etter en uke nådde vi vårt første sikre hus. Det var en liten bondegård eid av en kvakerfamilie som hadde hjulpet rømlinger i år. De tok imot oss med åpne armer, ga oss mat, og lot oss hvile i flere dager. Kvinnen i huset, Sarah, tok spesielt godt vare på meg. Hun hjalp meg med å vaske, med å hvile, og hun sjekket at barnet sparket som det skulle. "Du er sterk," sa hun til meg. "Sterkere enn du tror."
Josiah hjalp til på gården i bytte for oppholdet. Han reparerte taket, bygde et nytt gjerde, og viste en styrke som imponerte alle. Barna i familien så på ham med beundring, ikke med frykt. Det var første gangen jeg så ham bli behandlet som et menneske av hvite mennesker. Det ga meg håp om at det fantes en verden der vi kunne leve fritt. Sarah ga oss nye klær og forsyninger da vi dro. "Det er flere stasjoner nordover," sa hun. "Følg stjernene. De vil lede dere til friheten."
