Det var den yngste, Sophie, som så ham først. Hun snudde hodet og stirret på mannen i døren. Filmen fortsatte å spille, men lyden virket plutselig fjern. "Hvem er det?" spurte hun, og stemmen hennes var preget av en usikkerhet jeg ikke hadde hørt på år. Jeg gikk frem og stilte meg mellom henne og ham, en instinktiv beskyttelse jeg hadde perfeksjonert over femten år. "Det er en gammel venn av meg," løy jeg, og løgnen smakte som aske i munnen.
Men han ristet på hodet og trådte frem i lyset. "Nei," sa han, og stemmen hans bar gjennom rommet. "Jeg er ikke en venn." Jentene reiste seg sakte opp fra sofaen. Den eldste, Maria,眯te øynene. Hun hadde alltid vært den mest skeptiske, den som husket mest av livet før jeg tok over. "Hva mener du?" spurte hun kaldt. Han tok et dypt pust, som om luften var tynn. "Jeg er faren deres." Stillheten som fulgte var så tung at jeg trodde gulvet skulle gi etter under oss.
Kapittel 4
En Kald Mottakelse
Maria latter var kort og uten humor. "Nei," sa hun bestemt. "Vår far døde for femten år siden. I hvert fall var han død for oss." Hun så på meg, og jeg så smerten i øynene hennes. Hun følte seg lurt, som om alt vi hadde bygget sammen var basert på en hemmelighet jeg hadde holdt tilbake. "Jeg visste ikke han kom," sa jeg raskt, og prøvde å møte blikket hennes. "Han dukket bare opp." Sophie begynte å gråte stille, den samme lyden hun hadde laget da hun var tre år gammel og lurte på hvor moren var.
Den mellomste, Elena, sa ingenting. Hun bare sto der og stirret på ham, som om hun prøvde å finne trekk i ansiktet hans som matchet minnene hennes. "Hvor har du vært?" spurte hun til slutt, og stemmen hennes skalv. Han senket blikket. "Et sted jeg ikke kunne komme tilbake fra," svarte han vagt. "Men jeg er her nå." "Det er for sent," sa Maria og tok Sophies hånd. "Du kan ikke bare komme tilbake og forvente at vi skal omfavne deg. Du forlot oss da vi trengte deg mest." Hun snudde seg og gikk ut av rommet, og jentene fulgte etter.
Kapittel 5
Samtalen I Kjøkkenet
Da jentene hadde låst seg inn på rommene sine, satt jeg og broren min igjen alene i kjøkkenet. Natten hadde falt på, og skyggene i hjørnene virket lengre enn vanlig. Jeg helte opp to kopper kaffe, selv om jeg visste at ingen av oss kom til å drikke dem. "Du må fortelle dem sannheten," sa jeg til slutt. "Du kan ikke bare dukke opp og forsvinne igjen. Det vil ødelegge dem." Han holdt rundt koppen med begge hendene, som om han trengte varmen for å holde seg oppe.
"Jeg har kreft," sa han plutselig, og ordene hang i luften mellom oss. "Fjerde stadie. Det er spredt overalt." Jeg kjente en kald gysning løpe ned ryggen, til tross for sinnet mitt. "Hvorfor fortalte du ikke det med en gang?" spurte jeg. "Fordi jeg ikke ville ha deres medynk," svarte han. "Jeg ville ha deres tilgivelse. Men jeg ser nå at det er for mye å be om." Han tok en slurk av kaffen og grimaserte av smerten som skjøt gjennom kroppen. "Jeg har ikke mye tid igjen. Kanskje noen uker. Kanskje noen dager."
