"Fortell meg hvorfor," sa jeg. "Ikke en unnskyldning. Fortell meg hvorfor du dro." Han så ut av vinduet mot den mørke hagen. "Gjelden," sa han til slutt. "Etter at kona di døde, hadde jeg lånt penger av folk du ikke vil møte. De truet med å ta jentene hvis jeg ikke betalte. Jeg trodde... jeg trodde at hvis jeg forsvant, ville de tro jeg var død, og de ville la jentene være i fred." Han snudde seg mot meg, og øynene hans var desperate. "Jeg trodde du ville beskytte dem bedre enn jeg kunne."
Jeg kjente sinnet boble opp igjen, men det var blandet med en forferdelig forståelse. "Så du valgte å knuse hjertene deres for å redde dem?" spurte jeg. "Det var den eneste måten," sa han. "Jeg visste at du aldri ville svikte dem. Jeg visste at du ville gi dem livet jeg ikke kunne gi." Han tok frem en pakke med medisiner fra lommen og svelget to piller uten vann. "Jeg tok feil om mye. Men jeg tok ikke feil om deg." Det var den største komplimenten han kunne gi, og den mest smertefulle.
Kapittel 7
Jentenes Beslutning
Neste morgen var stemningen i huset spent som en streng. Jentene kom til frokost, men de satte seg langt unna ham. Maria så ikke på ham i det hele tatt. Sophie stirret på tallerkenen sin. Bare Elena så på ham av og til, som om hun samlet informasjon. "Vi har snakket sammen," sa Maria til slutt og la fra seg gaffelen. "Vi er enige om én ting. Du kan bli her til du blir frisk. Men etter det... vet vi ikke." Han nikket sakte. "Det er mer enn jeg fortjener," sa han.
"Men det er en betingelse," fortsatte Maria og så på meg. "Du, tante Sarah, er fortsatt den som har bestemt. Han er bare en gjest." Jeg nikket. Jeg hadde aldri forventet noe annet. De hadde valgt meg, selv i dette øyeblikket av forvirring. Det var en bekreftelse på alt vi hadde gått gjennom sammen. Han så på meg, og det var en takknemlighet i blikket som sa mer enn ord kunne. Han aksepterte sin plass i hierarkiet. Han var ikke lenger faren som bestemte. Han var en mann som hadde kommet hjem for å dø.
Kapittel 8
De Første Dagene
Dagene som fulgte var preget av en merkelig stillhet. Han tilbrakte mesteparten av tiden i gjesterommet, sov eller hvilte. Når han var oppe, satt han i stuen og så på jentene når de ikke visste om det. Jeg så hvordan han prøvde å memorere ansiktene deres, bevegelsene deres, måten de lo på. Det var som om han prøvde å ta med seg nok minner til å vare i evigheten. En ettermiddag fant jeg Sophie gråte på rommet sitt. Han sto i døren og visste ikke hva han skulle gjøre.
Jeg gikk bort og la en hånd på skulderen hans. "La meg," sa jeg. Jeg gikk inn og trøstet henne, slik jeg hadde gjort hundrevis av ganger før. Da jeg kom ut igjen, sto han fortsatt der. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal være far," innrømmet han. "Du lærer det ikke over natten," svarte jeg. "Og du har ikke tid til å lære det nå. Så vær bare deg selv. Vær den mannen som kom hjem." Han nikket, men jeg så tvilen i øynene hans. Tiden var den ene tingen han ikke hadde nok av.
