En uke senere prøvde han å snakke med Elena. Hun satt i hagen og leste en bok. Han satte seg forsiktig på benken ved siden av henne, med en avstand som viste respekt for hennes grenser. "Jeg likte alltid å lese," sa han forsiktig. "Moren din også." Elena så opp fra boken. "Jeg husker ikke henne så godt," sa hun. "Men tante Sarah forteller oss historier." Han nikket. "Hun er en god kvinne. Hun har gjort en bedre jobb enn jeg noen gang kunne ha gjort." Elena la fra seg boken og så på ham.
"Hvorfor kom du ikke tilbake da gjelden var betalt?" spurte hun. Spørsmålet hang i luften, ærlig og direkte. Han sukket. "Skammen," sa han. "Jeg var så flau over det jeg hadde gjort, over at jeg hadde sviktet dere. Jeg trodde dere ville hate meg." "Vi hatet deg allerede," sa Elena, og ordene var harde, men ikke onde. "Men nå... nå vet vi i det minste hvorfor." Det var et lite skritt, men det var et skritt i riktig retning. Han hadde begynt å bryte ned muren, stein for stein.
Kapittel 10
Sykdommen Forverres
Tilstanden hans forverret seg raskere enn legene hadde forutsagt. En natt hørte jeg ham hoste blod i gjesterommet. Jeg ringte legen med en gang, men det var lite de kunne gjøre annet enn å gi smertestillende. Han ble flyttet til sykehjem i stuen, hvor jentene kunne se ham uten å måtte gå inn på rommet hans. Det var en konstant påminnelse for alle oss om at tiden rant ut. Maria begynte å tilbringe mer tid i stuen, selv om hun ikke snakket mye med ham.
Hun satt ofte i den andre enden av sofaen med en bok eller telefonen, bare til stede i samme rom. Det var hennes måte å være der på uten å måtte konfrontere følelsene sine fullt ut. Han virket å sette pris på det. Bare det å ha dem i nærheten var nok for ham. En kveld så jeg ham sove, og pusten hans var grunne og tung. Jeg kjente en frykt jeg ikke hadde forventet. Ikke for ham, men for jentene. Hvordan ville de håndtere å miste ham igjen, denne gangen for godt?
Kapittel 11
Et Bildealbum
Jeg fant et gammelt fotoalbum i vesken hans. Det var fylt med bilder av jentene som små, klippet ut fra aviser eller skolehefter han må ha samlet på i hemmelighet. Under hvert bilde hadde han skrevet dato og alder. "Sophie, 5 år. Første skoledag." "Maria, 8 år. Vant svømmekonkurranse." Han hadde fulgt med på avstand. Han hadde visst alt som hadde skjedd, selv om han ikke hadde vært der. Jeg tok med albumet til jentene og viste dem det.
Maria bladde gjennom det med skjelvende hender. "Han har fulgt med," hvisket hun. "Hele tiden." Sophie begynte å gråte da hun så bildet av seg selv som treåring. "Han glemte oss ikke," sa hun. "Nei," sa jeg. "Han glemte dere aldri. Han beskyttet dere på den eneste måten han visste hvordan." Det endret noe i rommet. Sinnet ble erstattet av en dyp, melankolsk forståelse. Han hadde vært et spøkelse som våket over dem, ikke en far som hadde forlatt dem.
