Kapittel 3
Brandon satte inn et team som begynte å følge Nicole hvor enn hun gikk. De rapporterte tilbake hver bevegelse, hver samtale, hvert møte. Det viste seg at hun møtte kirurgen, Dr. Evans, på et hotell utenfor byen to ganger i uken. Det var ikke bare kjærlighetsmøter; de møttes alltid i forretningsdrakt, og de bar alltid på mapper. Brandon fikk tak i opptak fra hotellkorridorene som viste dem gå inn på rommet sammen, men det var det som skjedde inne som vi trengte bevis på.
Jeg fortsatte å spille rollen som den recovering pasienten hjemme. Jeg klaget over smerter, jeg ba om hjelp til ting jeg egentlig kunne gjøre selv, bare for å holde henne nær meg og observere henne. Hun var tålmodig, nesten for tålmodig. Hun sjekket pulsen min oftere enn nødvendig, og hun så på meg med et blikk som jeg nå innså var kalkulert. Hun ventet på at jeg skulle bli syk, vente på at komplikasjonene skulle sette inn slik at forsikringen kunne utbetales.
En kveld kom hun inn på soverommet med en liten pillboks. "Legen sa du bør ta disse for smertene," sa hun og rakte meg boksen. Jeg tok imot den med en takknemlig nikk, men da hun gikk ut av rommet, helte jeg pillene ut i vasken. Jeg visste jeg ikke kunne stole på noe hun ga meg lenger. Hvert måltid, hver medisin, hvert glass vann måtte jeg være på vakt mot. Huset vårt hadde blitt en slagmark, og jeg var den eneste som visste om krigen.
Kapittel 4: Et Møte På Kafé
Kapittel 4
Brandon arrangerte et møte med meg på en kafé langt unna vårt nabolag, et sted hvor ingen kjente oss. Han la en tykk mappe på bordet mellom oss. "Vi har mer," sa han lavt og så seg rundt for å sikre at ingen lyttet. "Dr. Evans har gjort dette før. Ikke med samme kone, men med andre pasienter. Det er en sak i Ohio for tre år siden som ble henlagt fordi pasientens familie ikke hadde råd til å føre saken videre." Jeg åpte mappen og så på dokumentene. Navn, datoer, dødsårsaker som alle lignet på komplikasjoner etter mindre inngrep.
"Han er en seriemorder i hvit frakk," hvisket jeg og kjente hvordan blodet frøs i årene. "Og Nicole er medskyldig." Brandon nikket alvorlig. "Vi må bevise at hun visste om mønsteret. Vi trenger en tilståelse eller en opptak hvor hun innrømmer planen." Han skjøv en liten enhet over bordet til meg. "Dette er en opptaker. Du må få henne til å snakke om forsikringen hjemme, uten at hun skjønner at du tar opp." Det var en farlig oppgave, men den eneste veien fremover.
Jeg gjemte opptakeren i lommen på jakken min da jeg gikk hjem. Hver gang Nicole kom inn i rommet, holdt jeg hånden nær lommen. Jeg ventet på det rette øyeblikket, det øyeblikket hvor hun ville føle seg trygg nok til å avsløre sannheten. Det krevde tålmodighet, noe jeg aldri hadde vært god på, men nå handlet det om livet mitt. Jeg måtte lokke frem slangen før den kunne bite.
